onsdag 3. desember 2008

Gratulerer med ny leilighet!

Det er én fordel med å leie bolig av SiO - rent bortsett fra at det er rimelig:
Jeg får rikelig med anledninger til å forfatte omfattende og juridisk begrunnede klager.

(En privat utleier som viste meg en leilighet for noen år siden, sa at han var litt skeptisk til å leie ut til jusstudenter. Han hadde erfaring med at de kjente kravene sine, og sto på dem helt til siste øre. Brysomme menneskene!)

onsdag 26. november 2008

Heite, gamle menn

Jeg satt og la ut om min fascinasjon for Sverre Anker Ousdal. Han er så heit, så heit, så inderlig heit!

- Nja, sa min høyere halvdel, jeg for min del tenker mest på Klabb og Babb når jeg hører navnet hans. Syns ikke akkurat dét er så hett.

Hæ? Var Ousdal med i Klabb og Babb? Nei? Det ville da være en anelse avtennende?

Men jo. Han var det. Den kjenningsmelodien deres gjør seg dårlig i fantasiene mine. Jeg får finne meg en annen heiting blant gamlekara.

lørdag 22. november 2008

Feminisme? Hvem trenger det?

Jeg kom nettopp hjem fra en fest hos en av Norges mest feterte skribenter.
Det må da være her de mest opplyste menneskene i landet vanker? Non?

Likevel har jeg nettopp i kveld snakket med to menn som sa at de hadde masochistiske tendenser, men som likevel ga uttrykk for at dette var noe som verden utenfor (den kvinnelige) kjæresten ikke trengte å vite(?). Men de sa det til meg? Som ikke på noe tidspunkt antydet at jeg var seksuelt interessert i noen av dem - eller at jeg er sadist (hvilket jeg ikke er, i den grad jeg måtte orientere meg innenfor et S/M-miljø)?

Likevel er jeg i løpet av de siste timene blitt bedt om å roe meg ned - av en av Norges mest feterte skribenter - da jeg skrek "hold kjeft" til en antropolog som ønsket å diskutere med meg - og som tilkjennega dette ønsket - men som til tross for gjentatte oppfordringer nektet å la meg komme til orde.

Trenger jeg å nevne at menn - om enn i et 2/3-forhold til det totale antall gjester - med eiermine tok kontroll over musikken hele kvelden? Trenger jeg å nevne at den tilskrekede antropologen var i femtiårene, gråhåret og beskjegget, mens jeg er i tjueårene, blondhåret, og lebe-bestiftet?

Jeg tror ikke det. Men jeg nevner det likevel.

Feminisme? Hvem trenger det?

søndag 9. november 2008

Hjemmestudier, del to: Hjemmeeksamen

I natt drømte jeg ihop to kapitler om Foucault som jeg ikke finner igjen når jeg blar gjennom pensum. Det er et rimelig sikkert tegn på at det er på tide å slutte med syvsoving, vonnegutlesing og radiolytting, og heller opprette det pokkers tekstdokumentet.

På plussiden kan jeg nevne at det har vært mindre spilling av lufttrombone den siste måneden. Til gjengjeld har jeg begynt å brumme altstemmen til "Mitt hjerte er ditt" mens jeg leser. Mon tro i hvilken grad det påvirker min evne til å tilegne meg kunnskap.

søndag 19. oktober 2008

Du vet du er nedrig når

du - noe fyllesjuk og langt fra utsovet - står opp et kvarter før gjestene dine, drikker opp den gode appelsinjuicen, og gjemmer den tomme kartongen i skittentøyskurven.

Når gjestene så står opp, serverer du dem billig konsentratjuice (hvis pris du får refundert av studentforeningen din) med et stort smil.

Gjestene dine er for øvrig medlemmer av et mannskor som er kjent for å motta overnattende korkvinner med roser og sjokolade på hodeputa.

mandag 6. oktober 2008

Jeg så i Berlin

En kvinne steg på S-banen. Røslig, i femtiårene. Forseggjort frisyre med leggevann og hårbøyle. Rød, sid skinnkåpe. Hun var både stor og bred, så det var snakk om mye skinn.

Etter å ha satt seg ned, fant hun frem en rosenkrans, komplett med krusifiks. Hele stasen lagd av rosa plast. Jesuslik i rosa plast. Rød hårbøyle. Rød kåpe.

Heldigvis satt hun med ryggen mot meg, skrått overfor meg. Jeg så og jeg så og jeg så. Rødt skinn, rosa plast. Leggevannsfrisyre.

Det er noe av det rareste jeg har sett.

tirsdag 16. september 2008

Hjemmestudier

Fordeler: Blir ikke stressa, i motsetning til hva jeg ofte blir på lesesalen. Får både lest og tenkt grundig.

Ulemper: Tar meg ofte i uvedkommende gjøremål (som å stå foran speilet og imitere trombonelyd med oppblåste kinn og slappe lepper. Jeg er ganske flink!).

torsdag 11. september 2008

Inni er vi bittesmå

Jeg besøker ukentlig et forretningsbygg på Oslos vestkant. Det er en pen adresse, det er et pent hus, og de pene menneskene som jobber der har pene kontorer. Og pene inntekter (jada, jeg har undersøkt dem i skattelistene).

Jeg får en nokså uggen magefølelse av så megen penskap samlet på ett sted. Det hjelper ikke at alle i dette kontorfellesskapet - små advokatfirmaer, parterapeuter, psykiatere og psykologer - hovedsakelig lever av å hjelpe mennesker gjennom vanskeligheter. Mange av klientene som tusler gjennom gangene ser slitne, usikre og ulykkelige ut. Og får selvsagt sin usikkerhet understreket av alt det pene og vellykkede.

Men jeg har etterhånden gjennomskuet dem, og føler meg på ingen måte utilstrekkelig når jeg for ellevte gang hilser på kvinnen i sekstiåra som er penere og mer velkledd enn jeg noensinne har vært eller kommer til å bli.

For:

Disse menneskene tar åttehundre kroner per konsultasjon, men de tilbyr klientene sine toaletter der det ikke fins spor av håndsåpe. Jeg har aldri opplevd at der er såpe på toalettene, og jeg kan ikke forstå annet enn at såpemangelen er økonomisk betinget.
'
Og det gjør meg glad! Opprømt! Jeg ser for meg et dusin mennesker med lange, lange profesjonsutdannelser sitte i ampre fellesmøter, der de prøver å finne en akseptabel fordelingsnøkkel for såpeutgiftene. Og det går ikke! Her skal ingen yte mer enn de andre, og hvis klienter er det egentlig som vasker hendene oftest? Duftlys til eget kontor, ja - såpe til kollegaens klienter, nei! Kanskje jeg stakk ham i øyet med spaden, men han stjal av min søle!

Jeg blir rørt. Jeg blir litt myk inni meg. Jeg tenker på landets mest kjente jussprofessorer*, og føler så avgjort en ømhet for de pene menneskene i det pene forretningsbygget. Du kan ta mennesket ut av barnehagen, men du kan ikke ta barnehagen ut av mennesket.


*Eskeland: Jada, Domus Nova ligger 300 meter fra Universitetsplassen, og fortjener sannelig merkelappen "åpenbart perifert".

søndag 7. september 2008

Jeg er ikke på fylla, leiligheten min lukter bare litt rart

Ikke marinér eiendelene dine - så som skinnvesker, jakker, luer, paraplyer - i rakı.

Hvis du allerede har marinert eiendelene dine i rakı; legg dem i en plastpose, forsegle den, og overlat den til renovasjonsetaten. Eiendelene dine vil ikke bli brukbare igjen om du vasker og lufter dem intenst. Derimot vil lukten av anis og gammal lerke smitte over på øvrige eiendeler - så som klær, lenestoler, leiligheter - og gi livet ditt i sin alminnelighet en eim av gal kattedame med langt fremskreden likøravhengighet.

Jeg håper dette er det siste jeg lærer om og av rakı på en stund.

lørdag 6. september 2008

Jeg er ikke bitter, jeg lukter bare litt rart

Ikke drikk rakı.

Hvis du likevel drikker rakı; sørg for at flaska har kork på før du legger den i veska di. Før. Ikke etter.

onsdag 27. august 2008

De studentikose beveggrunner

Jeg sitter på lesesalen. Jeg er tilbake på St. Olavs plass, sånn på ordentlig, og det føles godt. Jeg nyter utsikten.

Jeg tar kurs i statistisk metode, og jeg digger det. Jeg har blanke ark og markeringstusjer til. Snart har jeg kalkulator, også.

Det er mulig jeg burde slåss med studiekonsulenter og StudentWeb hvert eneste semester, sånn at jeg alltid kunne nyte godt av kombinasjonen motivasjon + trass. På den annen side er jeg redd flere slike semesterstarter ville redusere levealderen min betydelig.

Men jeg ville ha dødd sprenglærd, da!

torsdag 7. august 2008

Brev til en studentferierende

Kjære Strekker!

Før eller siden skal du i gang med å planlegge sommeren 2009. Da er det tre-fire ting jeg skulle ønske du kunne ha i bakhodet:

1. Det kan være deilig å bedrive noe annet enn lønnsarbeid mellom semesterslutt og semesterstart, selv for oss under 30.

2. Det kan være dumt å ta ut bare én ukes ferie, for så å bruke den på å ta et kurs i kordireksjon. Ja, det er moro-moro, men det er også slitsomt-slitsomt.

3. Når du har en fridag, og bruker den på å sove til halv fire om ettermiddagen - for så å være kake igjen klokka ti om kvelden, så har du antagelig jobbet litt for mye. Jo, SELV om du fant krefter til å legge sammen klesvasken og ta frokostoppvasken i løpet av dagen. Jeg mener det

4. Du blir ikke noe rikere selv om du jobber masse og ikke tar fri. Du sitter bare og bestiller klær og sminke på nettet i arbeidstiden. Jeg tror faktisk ikke du skal jobbe særlig mange timer før utgifter overstiger inntekter. Og det viser seg at du ikke kan ha på deg alle lebestiftsfargene på én gang, uansett.

Med ønske om at du snarlig begynner å lære av dine feil,

Strekker

fredag 13. juni 2008

Personer som uttrykker seg gjennom obskøne underlivsbevegelser, fingeruttrykk og gutturale skrik (eller LLH, som vi andre kaller dem)

Målløs, nå. Hvor skal man begynne?

Ad Monsens bekymring for pro forma-ekteskap: Jeg har gjort meg noen tanker rundt pro forma-kontrakter og oppholdstillatelse her.

Bekvemmelighet og prinsipper i ekteskapslovgivningen

Er pro forma-ekteskap nødvendigvis galt? Nærmere Bestemt; hvorfor bør ikke pro forma-ekteskap gi grunnlag for oppholdstillatelse?

Hvorfor bør myndighetene vurdere hva slags motiver folk har for å gifte seg? Mille Marie og Stein Erik nyter fulle rettsvirkninger av ekteskapet sitt, uten at et forvaltningsorgan forsøker å finne ut hvorvidt "ekteskapet er helt uten faktisk realitet og er inngått kun med det formål å omgå lovregler om innvandring". Hva om man byttet ut setningen "kun med det formål å omgå lovregler om innvandring" med en vilkårlig setning - f. eks "kun med det formål å trasse foreldrenes vilje" eller "kun med det formål å leve i enda større overflod enn før", og praksisen fremstår som heller underlig. Men slik er rettstilstanden i Norge, bare se NOU 2004: 20 ny utlendingslov s. 226, som er sitert i en praktisk redegjørelse for praksisen rundt pro forma-ekteskap.

Hvis du vil gifte deg med en person som trenger oppholdstillatelse for å bo i norge, har du dessuten ingen mulighet til å være særbo. Dét er forbeholdt folk som alt har permanent oppholdstillatelse. At du bor på Mysen mens ektefellen blir boende i hjemlandet - for eksempel Libanon - er kanskje litt særere særbo enn dere hadde tenkt dere?

Jeg er interessert i synspunkter, og ikke ute etter å starte en folkeaksjon for pro forma-ekteskap. Pro forma-avtaler blir vanligvis underkjent i rettsavgjørelser, hovedregelen er at avtalen må ha en realitet for å være gyldig. Men hva skal til for å fastslå realitet i ekteskapskontrakten - hvilke vilkår må man oppfylle? Må man bo sammen? Elske hverandre (det ville vært spennende å se en høyesterettsavgjørelse på hva "kjærlighet" er, i juridisk forstand!)? Ha barn sammen, eller ha til hensikt å få eller adoptere barn? Skal ekteskap mellom personer med oppholdstillatelse i Norge anses som oppløst i det øyeblikk ett eller flere av disse kravene ikke lenger er oppfylt?

Når vi vet at folk til alle tider har inngått ekteskap med høyst forskjellige motiver, og at det krav til "realitet" som UDI oppstiller nok ikke alltid har vært oppfylt, hvorfor skal ekteskap på tvers av landegrenser settes i en særstilling? En ting som er sikkert, er at det er en svært bekvem måte for forvaltningen å regulere tilstrømmingen av mennesker utenfor EØS-landene. "Bekvemmelighet" er et tvilsomt prinsipp. Jeg kommer til å fortsette å lete etter gode, prinsipielle begrunnelser for ordningen.

onsdag 4. juni 2008

Problematisk uproblematisk om abort

Den 29. juni dekker Dagsavisen abortlovens 30-årsdag på nyhetsplass: En dobbeltside der journalist Heidi Taksdal Skjeseth snakker med tre unge kvinner og med fødselslege Gro Nylander. Videre presenteres to faktabokser om abortlovens historie og statistikk over aborter i Norge*.

Jeg var nokså forundret og ganske forarget da jeg hadde lest saken. Ingen som har innvendinger mot gjeldende lovverk, eller mot abort som sådan, kommer til orde. Ingen kritiske oppfølgningsspørsmål fra journalisten. Ingen konfrontasjon mellom tilhengere og motstandere av loven - med de verdiavklaringer dét kunne føre med seg. Nylander imøtegås ikke, selv når hun kommer med utsagn som "[s]pørsmålet er om inngrepet skal utføres trygt eller være risikofylt". Sitatet oppsummerer på mange måter Dagsavisens dekning av merkedagen.

Personlig mener jeg at dagens abortlov ligger nær den beste juridiske løsningen for å regulere et område med mange etisk problematiske aspekter. Jeg vil verken ha strikkepinne eller abortnemnd som normalordning.
Men jeg forventer selvsagt at journalister skal søke å belyse flere sider av saken – særlig når det gjelder et såpass omstridt tema**. Å unngå problematisering ved å vinkle det hele som en ”jubileumssak” – for ikke så si ”gla’sak” – fritar ikke journalisten for hennes plikt til å være kritisk til kildene.

Nyhetssaken i Dagsavisen fremstår mest av alt som et partsinlegg. Dét er problematisk.




*Her går jeg ikke nærmere inn på Dagsavisens bruk av positivt ladede begreper som "fri abort" i faktaboksene i stedet for det mer korrekte "selvbestemt abort". Men begrepsbruken bidrar til min oppfatning av nyhetssaken som farget.

**Kaia Storvik nyanserer noe på kommentarplass dagen etter, den 30. juni. Det hjelper lite; skaden er allerede skjedd - på nyhetsplass.

tirsdag 27. mai 2008

40 % jurist

På torsdag var jeg på en studentpub for å få meg eksamenspils. Bartenderen ga meg en hundrelapp for mye i vekslepenger. Jeg sa fra. Han takket, og la til at det var overraskende ærlig av meg. Jeg mente at såpass måtte man kanskje vente: - Vi er jo tross alt på en jusspub. De fleste her er jusstudenter. - Ja, det er nettopp derfor jeg er overrasket.

Ex.fac. i overmorgen. Yrkesetikk og sånt. Jeg har i det minste kjøpt læreboka. I dag.

torsdag 24. april 2008

Og så hestekarusell, da, gitt

Jeg drømte at SiO hadde gitt meg en ny leilighet under oppussingen.

Leiligheten lå i 14. etasje av et ombygd fyr. Om dagen var fyret museum og turistattraksjon, om kvelden var det studenthus. Heisen var en gammeldags hestekarusell som sirklet langsomt oppover ytterveggene på fyret - komplett med tivolimusikk. Jeg var litt bekymret for hvordan jeg skulle frakte sovesofaen min opp i leiligheten. Og jeg var irritert over at jeg måtte stå i billettkø og vise frem nøkkelkortet mitt hver gang jeg skulle låse meg inn i bygningen jeg bodde i. Men bortsett fra disse bagatellene, prøvde jeg å se lyst på den nye bosituasjonen min.

Jeg er nok ikke så glad i SiO.

fredag 18. april 2008

Sussebass

Før kvelden var omme hadde et dusin av disse, fem av disse og tre av disse inntatt bardisken - i tur og orden - og behørig besunget oss.

Det beste med å holde konsert er festen etterpå. Korfester er ikke som andre orgier. (Og kvinnelige basser er ikke som andre sangere.)

mandag 14. april 2008

Økonominytt

Nå som mange dagligvarebutikker har fått myntinnkast med automatisk telling, føles det straks mindre stusslig å være hun rufsete dama som betaler med 67 kronestykker dagen før lønning.

fredag 11. april 2008

Zigenarkravaller

Rekk opp hånda alle som tror at avisene ville skrevet om "jødeoppgjør" dersom noen snes av Oslos jøder barket sammen!

onsdag 9. april 2008

E-post fra lønnsavdelingen

Vi har hatt noen tekniske problemer i Formula som har medført at du får en
lønnsslipp den 12. april som er feil. Det mangler lønn for alle timene du har
jobbet, mens tilleggene utbetales. Skatt er trukket for alt, og
slippen
er dermed negativ
. Du vil få lønn for alle timer utbetalt den 15.
april. Håper dette ikke skaper for store problemer for deg.

Vennlig
hilsen

XXX
personalrådgiver


(Autentisk tekst. Min utheving.)

mandag 7. april 2008

En lekse jeg gjerne lærer

Ta turen hit og hør på låta som heter The Lesson. Fyttigrisen. Korpsrock råkker bolle!

Norsk Kurveunion spiller på Novafest til helga. Jeg vet i alle fall om ett stykk fersk fan som skal dit.

fredag 4. april 2008

Stavdagsnag

Er det flere der ute som har utpregede stavdager i Tetris?

En stavdag kjennetegnes av at man får utdelt uforholdsmessig mange av de stavformede firerklossene, og da slik fordelt i spillet av man ikke har nubbesjans til å nyttiggjøre seg dem horisontalt - de kommer hyppig, men med ujevne mellomrom, sånn at man blir tvunget til å plassere dem vertikalt for ikke å få en overstadig porøs tetrismasse. Men når man sitter med mange vertikalstablede staver spredt utover, blir tetrisoverflaten så ujevn at man må plassere andre figurer, som kvadratene, i ugunstige posisjoner, og så blir tetrismassen porøs likevel, og så eser den og eser den og blir stor, hvilket jo er en dårlig ting i Tetris, og så er det game over. Og så er det klart for en ny omgang med stavhælvete.

Sånne dager har jeg av og til. Helst når jeg har titimersvakt på jobb, i en posisjon der jeg ikke kan lese papirbøker, og ikke får konsentrert meg lenge av gangen om eventuelle fornuftige eller nyttige skjermsysler. Satan i gatan.

fredag 28. mars 2008

Da capo al fine o dal segno al fine?


Jeg blir så glad når jeg kjenner igjen et juridisk begrep og vet hva det betyr, for da får jeg følelsen av at jeg driver med repetisjon - og ikke med et hasardiøst skippertak.

lørdag 22. mars 2008

Synder i påskesol

{meta}Jeg forstår at min indre protestant er nokså velutviklet når jeg kan koke ihop en sånn tittel.{/meta}

Jeg sitter stadig godt i ørelappstolen min. Jeg er mensen. Jeg har dratt for gardinene. Jeg nyter Hitchcock, jeg har dyne over bena og varmeflaske i korsryggen.

Jeg har altså min egen indre, gamle dame. For jeg kunne godt ha funnet på å sitte her selv om jeg ikke var mensen. Og jeg lurer ikke på om jeg burde ha vært ute. For jeg har det så godt her inne, i påskesol.

onsdag 19. mars 2008

Jeg har aldri vært på fjellet i påsken, men det er sikkert fint der

Finger- og tånegler er lakkert brannrøde, klesvasken er tatt, og jeg ser på påskekrimmen på nett-tv. Jeg er ganske sikker på at tvillingene gjorde det, men så biter jeg også alltid på produsentenes agn. Krok, søkke og snøre, nam-nam-nam!

Kubbelysene brenner på det runde bordet, nå sitter jeg under dundyna i ørelappstolen mens jeg hører på kveldsnytt og venter på løsningen (tvillingene, altså, eller muligens hushjelpen. Eller alle tre?).

Og på fredag skal Pingu og jeg få skikk på syklene våre. Jeg gleder meg til å bestige Klara igjen.

torsdag 6. mars 2008

De dagene jeg vet kommer, men som jeg likevel ikke tror på før de er der

Så kom den, dagen da det ikke gjorde vondt lenger.

Og dagen da jeg ikke lenger var sint.

Dagen da jeg møtte opp, pustet selv om det gjorde vondt, lot meg granske uten å prøve å gjemme meg. Dagen da jeg sa at jeg hadde tenkt å utebli, men at jeg var glad for at jeg kom likevel. Dagen da jeg tok inn over meg at det handler om selvhjelp, ikke om prestasjon.

Den dagen da jeg følte meg trygg nok til å være svak, uten å rettferdiggjøre meg.

Og dagen da jeg følte for lebestift igjen, en mørk rosa i stedet for den skarpe, røde.

Dagen da jeg la den smale hånda hennes på rumpa mi, og vi begge lo av hvor rund og myk og god den er, og smilte fordi sånn skal den få lov til å være.

Dagen da han sa at han ville ha meg, hele meg, pjusk eller ei. Og dagen da jeg sa at jeg ville ha ham.

onsdag 20. februar 2008

Leidi er rett

En forståsegpåer som er glad i meg har forlangt at jeg skal lese mer pensum. Han har varslet at han kommer til å fingranske strekke.net etter tegn på at jeg er juridisk inspirert.

Forståsegpåeren har truet i lang tid. Da han i dag avlyste en intensjonskaffeavtale, bestemte jeg meg for å begynne på læreboka i internasjonale menneskerettigheter.

Og hva fant jeg? Hvilken epigraf hadde forfatteren valgt? Jo:

Snigelen

Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett
han gjev svarten
i farten
berre leidi er rett

Olav H Hauge

Så pøh på deg, forstådegpåer. Jeg er kanskje en snegle, men jeg har pensum i ryggen.

torsdag 7. februar 2008

En prinsippenes kvinne

- Jeg var på byen forrige helg, sammen med en kollega, og så traff vi en venn av ham.
- Å ja?
- Ja, en mann, altså.
- Ååå ja?
- Ja, han var skikkelig heit! Og ganske hyggelig, lett å prate med. Og så blei det rimelig seint, da, og så blei jeg med ham hjem. Og så... ja. Så blei det pulings, da, veit du. Og han var så heit! Så innmari dritfin og heit!
- Så hyggelig, da?
- Ja! Men... det som er litt teit, er at jeg kunne ha tenkt meg å treffe ham igjen.
- Teit, åssen da?
- Jo, for han var skikkelig heit, samtidig som han ikke var helt min type. Ikke noen jeg kunne forelska meg i, liksom. Og du veit jo at jeg har sett etter en pulevenn. Så det var liksom perfekt, ikke sant?
- Joda..?
- Men så... så viser det seg at han er veganer. Fy faen!
- ...?
- Ja, altså, hadde det vært på grunn av klima og forbruk og sånt... men nei! Det er fordi han syns det er dumt å drepe for å spise!
- ...
-
Ja, fy faen. Helt forjævlig. Skikkelig turnoff. Så ham kan jeg ikke treffe igjen.
- Fordi han er veganer?
- Ja.
- Fordi han er veganer fordi han syns det er galt å drepe dyr?
- Ja!
- Neivel.
- Men det er synd, ass. For han var skikkelig heit!

onsdag 6. februar 2008

Ett glass vin gjør neppe skade, det er forlengelsen med øl, whisky og våkenatt jeg er skeptisk til

[Vekkerklokke]
[Assorterte gutturale lyder, klagende]

- I feel like shit.
- Well, I feel like a flower!

søndag 27. januar 2008

1/52

På tirsdag spiste jeg middag med Innflytteren, som jeg har kjent i et par uker. Innflytteren, som er kynisk og rå med et søtt, lite smil. Innflytteren, som spiller elektrisk piano når han ikke får sove, og som har et oppheng på vinnere av Spellemannsprisen. Innflytteren, som har fysikk som sitt levebrød, og som prakker på meg fagbøker om historie og samfunn med nesten like stor iver som han tar imot den surrealistiske skjønnlitteraturen jeg plukker ut til ham.

På onsdag fikk jeg besøk av Eff. Eff, som jeg traff på en fest for to år siden, og som jeg la merke til fordi han var en øy av pragmatisk fornuft i en pøl av slitsom synsing. Eff, som jeg treffer med ujevne mellomrom, men som alltid er en givende samtalepartner. Eff, som jeg går de lengste byturene med. Eff, som denne kvelden overrasket med gitarferdigheter og en langt bedre sangstemme enn jeg visste at han hadde. Eff, som arrangerer økumeniske møter som jeg alltid får vite om litt for sent til å delta på. Eff, som er blitt mer profan, og som kanskje liker det. Eff, som er så alvorlig at det både morer og forundrer.

På torsdag spiste jeg lunsj med Bix. Bix, som gikk i klassen min på videregående. Bix, som er det aller mest fordomsfrie mennesket jeg kjenner. Bix, som forsvinner utenlands i lange perioder, men som alltid er åpen og fin å møte igjen når hun kommer tilbake. Bix, som har et ansikt så lettlest at det grenser til det komiske. Bix, som aldri går av veien for et glass vin midt på dagen eller en grøftefyll nattestid. Bix, som alltid får meg til å le av meg selv, og av henne, og av livet.

Senere på torsdag spiste jeg middag med Pingu. Pingu, som jeg har kjent siden jeg var to år gammel. Pingu, som er annerledes enn meg på nesten alle måter. Pingu, som står så støtt at jeg var litt redd for henne før, men som har vist seg å være mer enn åpen for venner som vakler eller faller. Pingu, som uforferdet oppsøker utfordringer. Pingu, som er ytterst selvstendig, men som har en trang til og et talent for sosialitet som går utenpå det meste jeg har sett. Pingu, som er søsteren min i alle henseender som betyr noe.

På fredag drakk jeg kaffe med Toggis. Toggis, som var kollegaen min for to år siden. Toggis, som jeg bare vet er en perfekt vennemætsj, selv om vi nesten aldri roter oss til å møtes. Toggis, som har kjørt meg fra Sørlandet til Oslo i en metallicrosa Hyundai. Toggis, som er både dyktig og klok, men befriende livsnytersk. Toggis, som er den eneste jeg kjenner som nærmer seg tredve som får meg til å tro henne når hun sier at hun ikke vet hva hun vil bli når hun blir stor - og at det ikke plager henne. Toggis, som tar imot alt fra én til tjue gjester i deilig rotete leilighet, og byr på vafler eller tequila, alt ettersom.

I dag våknet jeg sliten og syk, og har bare vært sammen med meg selv. Meg, som jeg har tilbragt mesteparten av livet mitt med uten egentlig å kjenne. Meg, som har begynt å lette litt på sløret. Meg, som kan få meg til å ta hoppsatrinn mens jeg gjør unna oppvasken. Meg, som kan få meg i dårlig humør når jeg ser meg i speilet. Meg, som tross alt imponerer meg oftere enn jeg skuffer meg. Meg, som langt fra er ufeilbarlig, men som i stadig større grad slår meg som en passende livsledsager for - meg.

Jeg er glad for alle menneskene jeg har i livet mitt, enten de utgjør hoveddelen av det eller bare streifer forbi i utkanten.

Noen poster jeg har skrevet som kan minne om denne:
På sjokoladekaken skal mannen kjennes
Svein klein
Komme hjem til to uoppredde senger
Razzmatazz

fredag 25. januar 2008

Pingu er sjefen*

Pingu jobber i byggebransjen, litt mer ute i felten enn det Sonja gjør. Du kødder ikke med Pingu!

Pingu la straks merke til at den lille gruppen, ledet av en skrøpelig, eldre mann, verken hadde vernesko eller hjelm.
- Unnskyld! Dere må nesten bruke verneutstyr her inne.
Den skrøpelige virket overrasket:
- Åh, men det går bra, vi skal møte noen her om noen få minutter.
- Jo, men da får dere bli med meg opp, så jeg kan finne verneutstyr til dere. Ellers får dere vente utenfor anleggsområdet.
Gruppen mumlet litt seg imellom.
Pingu - som er en liten knott, sånn som meg - satte opp et morskt fjes. Mennene begynte langsomt å sige mot utgangen.

Fem minutter senere kom en kollega av Pingu forbi.
- Du, Pingu, har det kommet noen i det siste? Jeg skulle ha en liten omvisning, ser du.
- Ja, det var noen menn her. De ville ikke ha verneutstyr, så jeg ba dem vente utenfor.
- Åh.
- Hvem var det, egentlig?
- Det var Olav Thon med følge. De ville gjerne se over prosjektet før det er helt ferdigstilt.

*Gjengitt med tillatelse fra Pingu. Jeg er faktisk en personvernsnazi, selv om det ikke nødvendigvis virker sånn for utenforstående.

tirsdag 22. januar 2008

Studieteknikk

Vi er flere som sliter litt med denne semesterstarten.

t, for eksempel. Hun som skulle ligge der, én avdeling foran meg i løypa, som muse og ideal. Med domssamlinger som var lest til det bare var lo igjen av dem. Med lovsamlinger så fulle av fargemarkeringer og notesystemer at hjelpemiddelkontrollørene måtte nedsette en egen komité for å finne ut hvorvidt hun holdt seg innenfor regelverket. Og selvsagt ville hun ha holdt seg innenfor, med uovertruffen fingerspitzgefühl og beundringsverdig juridisk integritet.

Men nei. t tegner, hun. Fine dyr. På forelesning. Og så stikker hun etter halvgått løp.

Og jeg? Jeg sitter her i ørelappsstolen min og prøver å skjerpe konsentrasjonen med en pils. Hvis jeg når målet mitt i ettermiddag, får jeg én til når middagsgjesten dukker opp. Jeg lurer på hva som blir ferdig først, juridikumen min eller levra mi.

mandag 21. januar 2008

Kvinnelig? Not so much.

Villedet av et par plussgrader, premature vårfornemmelser samt av et forkvaklet ønske om å fremstå som Kvinnelig™, bega jeg meg til jobben iført høyhælte sko og hullkort skjørt.
Jeg har et heller pragmatisk og resultatorientert ganglag. Stutte og lubne ben har jeg også. Etter ett kvartal innså jeg at min gange i høyhælte sko på rimete asfalt nok fremsto som mer stusslig enn Kvinnelig™.

I morgen er det tilbake til de ullfôrede støvlene som fikk sjefen til å si at jeg så ut som en Sosialist™. Så får noen andre ta seg av det Kvinnelige™, det er bare morsomt i teorien.

fredag 18. januar 2008

Et øyeblikks manglende årvåkenhet

I går formiddag passerte jeg gjennom Slottsparken. På plassen bak Slottet, innenfor gjerdet, sto en mann i arbeidsklær og vasket et av Gardens skilderhus. Republikaneren i meg ble aldri så lite bløthjertet. Søtt!

Heldigvis var jeg ikke i følelsenes vold særlig lenge. Monarkiet må vekk, skilderhusvask eller ei.

onsdag 16. januar 2008

Var det verdt medaljene? Ikke i dag, nei.

Jeg var med i skolekorps som barn. Korpstiden ga meg mye - notekunnskap, spilleglede, øvelse i samspill. Men også korpsmedaljer har en bakside: Jeg får stadig flashbacks.

I dag har jeg hatt marsj-versjonen av Won't you come home Bill Bailey gående i sløyfe i hodet. Ethvert forsøk på å mønstre konsentrasjonen har effektivt blitt feid av banen av taktfast tuba og trillende tverrfløyter.

Ingenting er like jævlig som å høre tolvåringer kveste jazz på ustemte horn. Noe sånt fant jeg ikke på youtube. Men jeg vil at dere skal få et innblikk i mitt plagede sinn likevel. Denne dansken med fez og hans ensemble gjør et ærlig forsøk. Lytt og lid med meg.

mandag 14. januar 2008

Skinnvæst?

Når én med og én uten gehør jammer inderlig i timesvis,
når noen klimprer Stilleste gutt på sovesal 1 til tostemt sang,
når noen kliner på kjøkkenet for så å beklage valget av mann,
når grandiosa-stekeren roses for sine kjøkkenferdigheter,
når stemmegaffelen går sin seiersgang fra gjest til gjest,
når Leif etterlyser munnharpe,
når Leif krever kornett,
når alle gjestene bortsett fra den langveisfarende og Leif har gått, når Leif ikke vil oppgi forsøket på å klemme ut en anstendig fanfare eller i det minste få lyd i hornet, når vertinnen demonstrerer Kongens fanfare for å understreke det urealistiske ved Leifs ambisjoner, når kornetten fravristes Leif med makt og han vennlig, men bestemt vises ut gjennom døren klokken sju om morgenen før den langveisfarende og vertinnen lager seg en nightcap av resterende rom og cola og kryper til sengs klokken kvart over åtte

- ja, da har det blitt etterfæst selv uten skinnvæst.

onsdag 9. januar 2008

Sterkt

I dag fikk jeg julekort fra Rwanda.

Det er tre frimerker på konvolutten. På ett av dem er det en tegning av en liten folkemengde som holder plakater og bannere. Både på plakatene og på kanten rundt frimerket står det "non au Génocide".

Jeg er glad for at jeg bor i et land der det ikke virker nærliggende å trykke "nei til folkemord" på frimerkene.

Teite-teite-teite-teit

Det er gjerne teitheter som gjør meg aller mest glad. Dette gjelder på så mange områder av livet mitt, men jeg kan gi ett eksempel:

I sangen Tøff i pysjamas er det ikke den herlige teksten jeg liker best. Ei heller er det Lillo-Stenbergs jeg-kan-ikke-synge-men-jeg-gjør-det-likevel-og-med-stor-innlevelse-vokal. Nei, det jeg virkelig verdsetter, er den überkunstige synth-saxen* som ligger og godgjør seg under refrenget og i overgangen mellom refreng og vers. Den er så oppriktig, så uforferdet klein, at jeg smiler med hele meg. Hver gang jeg hører den.


* Du kan så vidt høre den i dette klippet.

fredag 4. januar 2008

Komme hjem til to uoppredde senger

- Du kan ikke gå ut uten lue nå! Har du ikke skjerf? Hvor er vottene dine?

Jeg torde ikke si at jeg ikke visste. Kanskje hadde jeg skjerf og lue og votter på hybelen min, kanskje hos mamma. Kanskje hadde jeg samlet sammen alt på en svart dag da alt snurpet hardt og jeg trodde at tingene mine skulle kvele meg, så jeg måtte samle dem sammen, fort fort i svarte søppelsekker som jeg bar ut når mørket var blitt like tett ute som inne.

- Det går fint, jeg fryser ikke.

Jeg torde ikke si at alt hadde stoppet opp, at jeg ikke gikk på skolen, at jeg ikke gikk på jobb, at jeg ikke gikk ut, at hybelen sto tom og at jeg bodde hos mamma fordi jeg var redd for å være alene med meg selv og tankene, snurpingen og mørket.

Jeg var jo ute, nå? Jeg smilte jo, nå? Jeg kjente jo noe godt inni meg, nå?

Jeg kjente noe godt inni meg. Jeg torde å si det likevel. Jeg lot ham få vite. Det var jo der jeg var, da.

Han så hvor jeg var, da. Han syntes at det var som det var. Det var som det var. Han syntes at jeg var fin.

*

- Duh, jeg fryser, få lua di, da! Joa, kommigjen, da! Vær litt snill, da! Ikke vær sint, da!

Å møte én jeg trodde jeg hadde ødelagt inni meg, sintet i stykker. Og så ikke bli sint. Og så kjenne at jeg tar så godt vare på meg selv, nå, at det var plass til å dele sorgen hans. Sorgen hans som var så brå, så stor, så stygg.

Å ta ham med hjem idet han var i ferd med å gå i oppløsning av fullskap og sorg. Å re opp gjestesenga, men likevel ende med å holde rundt ham, stille, hele natta. Fordi det var det han trengte. Og fordi jeg kunne, uten at noe gikk i stykker inni meg og uten at jeg ble full av sint.

Og så skilles som venner. Jeg, i meg selv, og han som gjorde meg så sint så sint, før. Han tapper meg ikke for krefter lenger. I natt tror jeg faktisk at han ga.

torsdag 3. januar 2008

Opp med gamla!

Jeg tok meg selv i å ligge i senga på andre døgnet.
Jeg trasset!

Kroppen hanglet, ikke hadde jeg hatt varmtvann siden nyttårsaften, og jeg så med gru fridagene forsvinne inn i en tåke av hodepine, dårlig kroppslukt og tiltagende apati.

Det er i slike stunder det kommer godt med å ha jobbet i eldreomsorgen.
Neida, jeg er ingen veteran. Men jeg har halt såpass mange motvillige Margoter og bitre Bjørger opp av senga at jeg vet hvordan jeg skal håndtere en grinete kranglefant som lukter vondt.

- Opp med gamla!, kauket jeg, om enn bare inni meg, og veltet meg ut av reiret mitt. Satte i sving vannkokeren, rengjorde vasken på badet, og fylte den opp med kokende vann, kaldtvann fra krana, samt en sprut såpe. Så satte jeg i gang med den, for meg, eksotiske øvelsen Vasking i Såpevann med Klut.

Men kunne Olga, så kan jeg, og etterpå vasket jeg til alt overmål håret.

Og når håret er tørt og kaffen fortært, skal jeg kanskje ut og kjenne om frisk luft gjør like godt i 2008 som det gjorde i 2007. Hvis gikta tillater det, altså.

tirsdag 1. januar 2008

Razzmatazz

Merra kom i charleston-inspirert antrekk, men med sexy støvler til. Hun var helsvart og feiende flott.

Vi spiste kylling og ris og raita og chutney og brød og druer og biscotti og sitronkrem og mandariner og sjokolade og romtrøfler. Merra tok en konjakk til kaffen, jeg ødela min med noe toffee-likør man hadde gitt meg, men jammenmeg gikk det ned.

Vi pratet og lo og snøftet og sang, vi lyttet til deLillos og lekte blandakor på Suser avgårde alle mann, vi vurderte hvorvidt phynancene vil holde til UKEN, vi gledet oss til å si oss ferdige med Ulrike Maria Stuart, og vi var enige om at jevnlige møter på Sion ikke ville bite på meg.

Så fulgte jeg Merra til trikken. Jeg er skuddredd - det har jeg vært siden jeg var liten og fryktet for mitt liv i et fyllepyroinferno av en sofienbergpark - og kunne ikke tenke meg å slutte meg til selskapet som skulle til Monolitten. Dessuten skulle jeg ikke havne på skråplanet i kveld.

Jeg gikk hjem, blandet meg en tynn en med hvit rom og blå farris, puttet den fine musikken i ørene, skrudde opp lyden så høyt jeg orket, og gikk opp på taket for å betrakte fyrverkeriet fra det jeg innbilte meg var et trygt punkt.

Pustet. Kikket. Drakk. Gråt. Bare litt, over ting jeg har mistet, og over ting jeg fortsatt har. Og over at jeg er i ferd med å skape meg sånt som ikke kan mistes, ikke så lett. Ting i meg selv.

Og jeg var veldig, veldig glad for å tilbringe årsskiftet sammen med meg selv. I meg selv. Det var lenge siden sist.