mandag 26. januar 2009

Om gulvboning og Sartre

I helgen har jeg bonet gulv og kjøpt giftering. Jeg fortalte et klokt menneske om den gode følelsen av å være voksen, og hun svarte: - Ja, det kan være ganske godt å være voksen, og oppdage at man kan få til nesten det man vil.

Det var følelsen av voksen allmakt som overveldet meg da jeg var atten år og skulle skaffe meg skattekort, og endte med å fjerne det ene etternavnet mitt - når jeg først var på ligningskontoret. Jeg kunne skatte! Jeg kunne stemme! Jeg kunne bestemme over mitt eget navn! Og jeg gjorde det, alt sammen.

Men i helgen brukte jeg allmakten til å bone gulv, og fint og blankt ble det! Ettersom stua måtte tømmes først, bestemte jeg meg for å gå gjennom de siste flyttekassene som sto der i en krok. Jeg fant noen kilo med heftede bøker på fransk, hovedsakelig Sartre. Erlend hadde vært snill nok til å gi dem bort til meg, den gangen han uansett skulle kvitte seg med dem.

Det er nokså nøyaktig fem år siden jeg første gang leste Sartre, og særlig La nausée både imponerte og skremte meg. Eksistensialisme er så avgjort ikke det lureste å gi seg i kast med når man er alene, og litt deprimert, i et fremmed land. Senere tenkte jeg at Sartre får jeg bare lese i sommerhalvåret, og bare dersom jeg trener regelmessig og er sjelelig stabil.

Jeg har ærlig talt ikke lest så mye Sartre siden.

Hva skal jeg gjøre med bøkene nå? Gi dem videre? Lagre dem i boden mens jeg venter på sol og vilje til fysisk fostring?

Kanskje er det trygt å lese Sartre når man er glad og har nybonede gulv, kanskje det ikke trenger å være sommer. Kanskje kan jeg ha dem stående fremme, og lese dem en dag jeg føler meg særlig allmektig. Alle Sartres bøker skulle hatt en bruksanvisning på tittelbladet: Må bare leses på stigende mestringsfølelse.

Bøkene unnslipper boden og Fretex i første omgang. Jeg har troen på at Sartre har noe å fortelle meg, selv om det er ubehagelig. Men i dag skal jeg bare jobbe og lese lette tekster. Når jeg kommer hjem, vil jeg legge meg på gulvet og lukte på det mens jeg hører på Björk.

mandag 19. januar 2009

Noen ganger er jobben min sånn

Gjennom Slottsparken litt før sju om morgenen. Nysnø og stille. Vett til å ta på meg gummistøvler! Mennesker som kløner seg gjennom snøfonnene langs veien, vi smiler konspiratorisk til hverandre. Lyden av rådhusets klokkespill klokka sju.

Fremme på jobb: Sitte i en fredelig krok med selvvalgt pensum. Druer. Nettaviser. Vifteovn foran føttene. Gratis kaffe i kantina. De fleste som passerer gjennom resepsjonen smiler og sier noen ord om snøen. Noen få forbanner vinteren. Jeg smiler til alle, tenker at det er lenge til eksamen og fire dager til lønning, og gleder meg til suppen jeg skal lage i kveld. Må huske å kjøpe hvitløk.

fredag 2. januar 2009

Leiligheten min har hullkort-lås. Som tilfellet ofte er med slike låser, er de konstruert slik at når døra først er lukket igjen, kan den ikke åpnes fra utsiden uten nøkkelkort.


For å få lukket døra til leiligheten min fra utsiden, må jeg la nøkkelkortet mitt stå i låsen. Dette er ganske lurt, for det forhindrer meg i å låse meg ute. Nøkkelen må alltid med!

Likevel tar jeg meg i å hisse meg opp, utvikle indre tourettes - samt påberope meg retten til å låse meg ute fra min egen bolig - omtrent annenhver gang jeg skal ut en tur. For det er pokker så upraktisk å måtte bruke to hender for å lukke igjen en utgangsdør.