torsdag 22. mai 2014

En helt vanlig kropp

Jeg var over tjue år gammel før jeg tenkte om en helt vanlig mann med en helt vanlig mannekropp at «han der er tjukk». At han der, han på førtifem eller kanskje femtifem, med dobbelthake og en mage som presser mot skjorteknappene, han er tjukk.

En venninne klaget over at faren hennes begynte å bli feit. Han var en helt vanlig femtiåring, mosjonerte mye, lange, slanke lemmer, men nå med en liten kulemage. Jeg skjønte ikke hva hun mente. Feit? Han hadde bare sånn kropp. Lang og tynn med en bul på midten. En helt vanlig kropp.

At kvinner var tjukke, det så og tenkte og mente jeg hele tiden.

En helt vanlig kvinne på femti år, med hengende pupper og litt ekstra fett over mage og rumpe, hun var feit. Tjukk. Og i tillegg: kanskje litt deprimert, grå, trist, lei, kjei. Stygge klær, så jeg, på den kroppen. En grå og lut mann med bul på magen og slapp skjorte og bilbukser var bare en helt vanlig mann. Ikke mer og ikke mindre. En helt vanlig kropp.

På samme tid som jeg så disse tjukke kvinnene og ikke så de tjukke mennene, klippet jeg håret helt kort med maskin. Jeg trasket rundt i min brors avlagte feltbukser og kjøpte feltstøvler i str. 37, ville være kvinne på min egen måte. Og håpet at jeg ikke ville bli hengete og feit og grå og deprimert når jeg ble eldre.

Jeg var over tjue år gammel før jeg tenkte om en helt vanlig mann med en helt vanlig mannekropp at «han der er tjukk», og jeg fikk sjokk da jeg oppdaget det. Det tenkte jeg på da jeg leste om fr.martinsens sure feminisme:
Og du, min unge venn, du kommer også til å se sånn ut når du blir 60. For du kommer mer eller mindre til å beholde den stilen du har nå med ørepynt og hår og klær. Og da, kommer de som er yngre enn deg til å peke. Da er det din tur. For det er ikke form og farge det er noe feil med, det er hvem som bærer det. Uansett hva kvinner over 50 bærer, blir det feil. Dette vil skje deg også, med mindre du ser til satan å bli feminist.