torsdag 22. november 2007

Assorterte assosiasjoner

Jeg ligger i senga mi og er litt krank. Verken hodet eller kroppen er helt med. Ikke halvt engang.

I denne tilstanden så jeg Delicatessen, og mitt allerede susete hode fikk virkelig ben på mølla. Kunne jeg ha forelsket meg i noen som ser like pussig ut som Dominique Pinon? Antagelig kunne jeg det. Og så stusset jeg som alltid over oppsynet til Jean-François Perrier, han er da vitterlig litt av en skrue.

Men han er så høy, han, at ham kunne jeg neppe ha motstått.

Høy, mørk og rar, og i tillegg er han det eneste jeg husker fra filmen Le Bal. Den må jeg ha sett under et kurs i histoire du cinéma français. Delicatessen så jeg i alle fall for første gang på HF ved universitetet i Poitiers. Og for andre gang på Uglebo, på HF her i Oslo. HF'ere er enten veldig svake for svart komedie, eller så har de et oppheng på snodige menn.

Kanskje er de svake for begge deler. Det er i alle fall nok av odde, mannlige personasjer på Sophus Bugge. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg leste der det første året jeg var innskrevet ved Det juridiske fakultet. Jeg klorte meg fast i en verden der det stadig er ok å være 35 år og laveregradsstudent, og der verken kvinner eller menn bruker rosa skjorter - med mindre de er batikkmønstrede.

Men nå skal jeg ikke være altfor hard mot mine medjusstudenter. De fleste av dem er skikkelige folk. Et par er hekta på Carola, én fantaserer om å kle meg opp i førtitallsklær og ta meg med på film noir på Cinemateket, én er aktiv i Høyre - men bærer den røde fanen under en statistopptreden i Ulrike Maria Stuart, én er fra Østfold og elsker MC - og ingen av dem er arvelig belastet med juss. Ingen av dem har rosa skjorte, heller. Eller, forresten. Østfoldingen har. Men han er jo fra Østfold. Man må regne med litt svinn da.

Og før eller siden må jeg jo bli frisk.

onsdag 21. november 2007

De late lege

Fem prosent av leserne mine har uttrykt at jeg, de lege ferenda, må skrive mer om emnene juss og kriminologi.

Men de lege lata er det knapphet på motivasjon ved Universitas Regia Fredriciana om dagen. Selv t - som er lenger fremskreden enn meg, sånn juridisk sett - har slått seg på sporadiske heisaturer i stedet for studieprogresjon.

Så mens vi alle venter på at Justitia atter skal bli min muse, kan vi måpe over dette. Jeg fatter ikke hvordan den kunne gå meg hus forbi dengang. Magnifique.

Takk skal du faen meg ha!

Jeg forstår meg ikke på uttrykket "du skal ha så mange slags takk". Jeg syns vel helst at en takk bør være av det godartede slaget.

torsdag 15. november 2007

Avklarte slektsforhold

Her om dagen var jeg på kino med faren min. (Pappa er 46 år eldre enn meg, og det var ikke med lite skadefryd jeg kjøpte honnørbillett til ham på filmweb, men nok om min smålighet.)

På kinoen møtte pappa noen tidligere kolleger. Det falt seg slik at også jeg måtte håndhilse på dem. Og tror du ikke jeg ga etter for fristelsen til å presentere meg som "hans tredje kone".

Det oppsto en heller ugrei stemning, og det hjalp ikke stort at jeg forklarte at jeg faktisk er datteren. Muligens syntes mennene at det var særlig upassende at en datter kunne komme seg til å spøke med noe slikt.

Men jeg syns fortsatt at jeg var morsom, jeg. Og min hang til utidig humor forsterker antagelsen om at jeg er min fars ektefødte datter.

Pappa syntes forresten også at det var en bra spøk, han virket rent ut sagt stolt. Så jeg tror ikke jeg skal håne ham for honnørrabatten igjen. Eller jo, det skal jeg selvsagt.

mandag 12. november 2007

Morgenfugler

Jeg gikk hjemmefra rett etter seks i dag tidlig. Jeg var varmt kledd, jakkekragen var brettet opp så den dekket nesetippen. I øst så jeg Venus, eller det jeg tror var Venus. Ved gangstien traff jeg en mann som luftet hunden sin, men ellers var jeg alene. Da jeg krysset elva ved Møllerveien, hørte jeg noen ender som snadret. Like etter forsto jeg at jeg hadde hermet etter fuglene - snadret høyt - og begynte å le.

For selv om jeg ofte koketterer og klager over tidligvakter, liker jeg godt å stå opp klokka fem om morgenen. Jeg er et litt annet og mer bekymringsløst menneske så tidlig på dagen.

lørdag 10. november 2007

På skråplanet

Jeg har en venn.

Hun begynte på jegerkurs. Jeg tenkte at det er sunt å ta opp nye fritidssysler etter et samlivsbrudd.

Hun kjøpte seg hagle. Jeg tenkte at hun alltid har vært interessert i mekanikk.

Hun meldte seg inn i Norges jeger- og fiskerforbund. Jeg tenkte at et gratis hagle-etui er en fin velkomstgave, ikke rart hun hadde lyst på dét.

Hun begynte å tilbringe helger på jakthytter i Odalen sammen med korpulente, middelaldrende menn. Jeg tenkte at det er hyggelig at hun treffer nye folk.

Men i dag, da jeg besøkte vennen min, viste hun meg dokumentaren "Elgjegere i Afrika". Odd J. Nelvik jakter sebra og sånt på savannen, akkompagnert av en kjentmann i skyggelue fra Se&Hør. Vennen min ga uttrykk for at hun syns at det var et noe tvilsomt konsept, men jeg kunne både se og høre at hun var på glid.

Jeg har en venn. Hun er på skråplanet. Finnes det hjelpetelefoner for sånt?

(Jeg har flere venner som overrasker.)

søndag 4. november 2007

Det er mye mat i godt øl

Jeg blir en nokså ambisiøs kokk i fylla. Ikke så å forstå at jeg prøver meg på osso bucco eller crème brûlée - hånei, nei, nei. Jeg er mer der at jeg sjelden velger minste motstands vei - det vil si kebab, grændis eller en real blings med jarlsberg - før jeg kravler meg i seng.

I sommer våknet jeg et par ganger med rester av pannekaker med chèvre dandert utover kjøkkenbenk, spisebord og sengetøy.
Én morgen fant jeg ut at jeg, i nattens løp, hadde gått inn for å koke og braisere amandine-poteter i løk og balsamico-eddik.
Og én natt hadde jeg rakkernmeg lagd fiskeboller i (hjemmelaget!) hvit saus med kokte poteter og gulrøtter.

Det som imponerer meg mest med denne nattlige kjøkkenvirksomheten, er at jeg sjelden har noen erindring om å ha hakket løk eller å ha svettet over gryter og panner. Med andre ord, dette er mat tilberedt under nokså høy promille. Likevel blir den i de fleste tilfeller vellykket, etter restene å dømme.

Jeg kom til å tenke på denne min kulinariske åre i går, da jeg fullstendig uforberedt våknet opp til en hjemmelaget pytt i panne med bacon og speilegg. Senere på dagen oppdaget at jeg både hadde skrevet og publisert et blogginnlegg (nå slettet) uten fylle-ortografi, samt herjet litt rundt inne på Facebook.

Vanligvis forbinder jeg overstadig rus med vold, urinering på gatehjørner og annen form for kardemommelov-inkompatibel atferd. Men matlaging og ikke-injurierende tekstforfatting er jo uskyldige, ja, kanskje opppbyggelige, aktiviteter. Nå lurer jeg på hva som foregår av konstruktivitet i andres hjem etter at nachspielet er over.