Jeg ligger i senga mi og er litt krank. Verken hodet eller kroppen er helt med. Ikke halvt engang.
I denne tilstanden så jeg Delicatessen, og mitt allerede susete hode fikk virkelig ben på mølla. Kunne jeg ha forelsket meg i noen som ser like pussig ut som Dominique Pinon? Antagelig kunne jeg det. Og så stusset jeg som alltid over oppsynet til Jean-François Perrier, han er da vitterlig litt av en skrue.
Men han er så høy, han, at ham kunne jeg neppe ha motstått.
Høy, mørk og rar, og i tillegg er han det eneste jeg husker fra filmen Le Bal. Den må jeg ha sett under et kurs i histoire du cinéma français. Delicatessen så jeg i alle fall for første gang på HF ved universitetet i Poitiers. Og for andre gang på Uglebo, på HF her i Oslo. HF'ere er enten veldig svake for svart komedie, eller så har de et oppheng på snodige menn.
Kanskje er de svake for begge deler. Det er i alle fall nok av odde, mannlige personasjer på Sophus Bugge. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg leste der det første året jeg var innskrevet ved Det juridiske fakultet. Jeg klorte meg fast i en verden der det stadig er ok å være 35 år og laveregradsstudent, og der verken kvinner eller menn bruker rosa skjorter - med mindre de er batikkmønstrede.
Men nå skal jeg ikke være altfor hard mot mine medjusstudenter. De fleste av dem er skikkelige folk. Et par er hekta på Carola, én fantaserer om å kle meg opp i førtitallsklær og ta meg med på film noir på Cinemateket, én er aktiv i Høyre - men bærer den røde fanen under en statistopptreden i Ulrike Maria Stuart, én er fra Østfold og elsker MC - og ingen av dem er arvelig belastet med juss. Ingen av dem har rosa skjorte, heller. Eller, forresten. Østfoldingen har. Men han er jo fra Østfold. Man må regne med litt svinn da.
Og før eller siden må jeg jo bli frisk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar