lørdag 15. desember 2007

Det er vel ikke akkurat nostalgi

Jeg husker Thomas, ham vi kalte Hjerneskadathomas. Han som hadde en egen Voksen som bare skulle passe på ham. Hjerneskadathomas, som sto og så på mens vi lekte med hverandre. Som hadde Johnny, som var Voksen, men ingen andre.

Hjerneskadathomas, som var så sterk, og som hadde så bråkete følelser.
Som ofte sto bak skuret med trehjulssyklene og fanget jentene, fanget meg, kysset og klemte hardt.
Som tok brillene til Sana, hun var bare tre, grov dem ned i sandkassa, fylte igjen hullet og hoppet sanden hardt til.

Hjerneskadathomas, som noen av barna holdt fast mens de puttet brennesle ned i genseren på, ned i buksene på.

Hjerneskadathomas, som var så treig. Som aldri greide å henge med de dagene vi hadde førskole. Og jeg som ble så sint inni meg. Fordi han ikke forsto at runding egentlig heter Sirkel eller Oval, og at firkant heter Rektangel eller Kvadrat.

Hjerneskadathomas, som klønte med å skrive navnet sitt, dét som jeg hadde kunnet i to år allerede. Som snakket rart og snøvlete, med få ord og tjukk tunge, mens jeg kunne synge en hel sang som het Åwnli ju, med to Vers og Refreng, på Engelsk.

Jeg plaget aldri Thomas. Men jeg hentet ikke de Voksne når de andre barna pinte ham, heller.

7 kommentarer:

  1. Dette var ubehagelig gjenkjennelig. Jeg hentet heller ingen voksne. Sa aldri i fra. Jeg lurer på hva som skal til for at unger gjør det.

    SvarSlett
  2. Skulle likt å møtt noen som aldri har vært der. Tror du de finnes?

    SvarSlett
  3. abre: Det skal nok dessverre nokså mye til for at barn i barnehagealder legger seg ut med flertallet for å forsvare noen de ikke selv har et nært forhold til.

    Akkurat nå kom jeg til å lure på om sånne opplevelser som dette er nødvendige for at barn, etterhvert, skal utvikle empati. Synspunkter?

    faen: Nei, jeg tror vi alle har vår Thomas på samvittigheten. Men jeg tror det ubehaget over ikke å ha sagt fra, kan gjøre at man velger riktig handlemåte senere i livet. Kan, altså.

    SvarSlett
  4. Rettelse av meg selv: Jeg lurer på om slike opplevelser som dette er nødvendige for at barn skal lære seg å handle empatisk.

    For jeg må jo ha levd meg inn i Thomas' situasjon, i og med at jeg får vondt inni meg når jeg tenker på ham nesten 20 år senere.

    SvarSlett
  5. Hadde det enda bare vært i barnehagealder. Jeg snudde ryggen til mobbing på barneskolen (og ungdomsskolen også, tror jeg), og var takknemlig for at det ikke var meg.

    Handle empatisk kan vi nok gjøre veldig tidlig, så lenge det ikke koster oss noe. Det blir straks noe annet når det er risiko og ubehag med i bildet. Og det gjelder nok dessverre ikke bare barn.

    SvarSlett
  6. Jeg skal bli støttekontakt for en 8-åring med autisme. Jeg skal bli hans Johnny, som er der for ham når ingen andre er det. Tar med meg disse tankene i vårt første møte på nyåret. Håper jeg når fram.

    SvarSlett
  7. abre: Jeg vet at jeg har snudd ryggen til litt av hvert opp gjennom årene, men jeg vet også at jeg etterhvert begynte å si fra, selv om det kostet.

    Ofte ble det sånn at jeg forsvarte mobbeofferet overfor mobberne, uten at jeg ellers var på særlig vennskapelig fot med den som ble utstøtt. Og mer kan man vel ikke kreve. Man skal ikke være venner med folk av veldedighet, men man skal behandle dem skikkelig.

    (En litt kinkig situasjon oppstår når mobbeofferet ser på deg som en venn, fordi du er den eneste som forsvarer ham/henne. Åh, søvnløse netter.)

    Men for all del, jeg har min andel av utfrysning og dritt på samvittigheten. Også etter at jeg ble myndig.

    Balanse: Det håper jeg også! Jeg tror at Thomas var fryktelig glad i Johnny. Jeg er ganske sikker på at dét var en relasjon som gjorde livet hans bedre. Lykke til!

    SvarSlett