søndag 27. januar 2008

1/52

På tirsdag spiste jeg middag med Innflytteren, som jeg har kjent i et par uker. Innflytteren, som er kynisk og rå med et søtt, lite smil. Innflytteren, som spiller elektrisk piano når han ikke får sove, og som har et oppheng på vinnere av Spellemannsprisen. Innflytteren, som har fysikk som sitt levebrød, og som prakker på meg fagbøker om historie og samfunn med nesten like stor iver som han tar imot den surrealistiske skjønnlitteraturen jeg plukker ut til ham.

På onsdag fikk jeg besøk av Eff. Eff, som jeg traff på en fest for to år siden, og som jeg la merke til fordi han var en øy av pragmatisk fornuft i en pøl av slitsom synsing. Eff, som jeg treffer med ujevne mellomrom, men som alltid er en givende samtalepartner. Eff, som jeg går de lengste byturene med. Eff, som denne kvelden overrasket med gitarferdigheter og en langt bedre sangstemme enn jeg visste at han hadde. Eff, som arrangerer økumeniske møter som jeg alltid får vite om litt for sent til å delta på. Eff, som er blitt mer profan, og som kanskje liker det. Eff, som er så alvorlig at det både morer og forundrer.

På torsdag spiste jeg lunsj med Bix. Bix, som gikk i klassen min på videregående. Bix, som er det aller mest fordomsfrie mennesket jeg kjenner. Bix, som forsvinner utenlands i lange perioder, men som alltid er åpen og fin å møte igjen når hun kommer tilbake. Bix, som har et ansikt så lettlest at det grenser til det komiske. Bix, som aldri går av veien for et glass vin midt på dagen eller en grøftefyll nattestid. Bix, som alltid får meg til å le av meg selv, og av henne, og av livet.

Senere på torsdag spiste jeg middag med Pingu. Pingu, som jeg har kjent siden jeg var to år gammel. Pingu, som er annerledes enn meg på nesten alle måter. Pingu, som står så støtt at jeg var litt redd for henne før, men som har vist seg å være mer enn åpen for venner som vakler eller faller. Pingu, som uforferdet oppsøker utfordringer. Pingu, som er ytterst selvstendig, men som har en trang til og et talent for sosialitet som går utenpå det meste jeg har sett. Pingu, som er søsteren min i alle henseender som betyr noe.

På fredag drakk jeg kaffe med Toggis. Toggis, som var kollegaen min for to år siden. Toggis, som jeg bare vet er en perfekt vennemætsj, selv om vi nesten aldri roter oss til å møtes. Toggis, som har kjørt meg fra Sørlandet til Oslo i en metallicrosa Hyundai. Toggis, som er både dyktig og klok, men befriende livsnytersk. Toggis, som er den eneste jeg kjenner som nærmer seg tredve som får meg til å tro henne når hun sier at hun ikke vet hva hun vil bli når hun blir stor - og at det ikke plager henne. Toggis, som tar imot alt fra én til tjue gjester i deilig rotete leilighet, og byr på vafler eller tequila, alt ettersom.

I dag våknet jeg sliten og syk, og har bare vært sammen med meg selv. Meg, som jeg har tilbragt mesteparten av livet mitt med uten egentlig å kjenne. Meg, som har begynt å lette litt på sløret. Meg, som kan få meg til å ta hoppsatrinn mens jeg gjør unna oppvasken. Meg, som kan få meg i dårlig humør når jeg ser meg i speilet. Meg, som tross alt imponerer meg oftere enn jeg skuffer meg. Meg, som langt fra er ufeilbarlig, men som i stadig større grad slår meg som en passende livsledsager for - meg.

Jeg er glad for alle menneskene jeg har i livet mitt, enten de utgjør hoveddelen av det eller bare streifer forbi i utkanten.

Noen poster jeg har skrevet som kan minne om denne:
På sjokoladekaken skal mannen kjennes
Svein klein
Komme hjem til to uoppredde senger
Razzmatazz

fredag 25. januar 2008

Pingu er sjefen*

Pingu jobber i byggebransjen, litt mer ute i felten enn det Sonja gjør. Du kødder ikke med Pingu!

Pingu la straks merke til at den lille gruppen, ledet av en skrøpelig, eldre mann, verken hadde vernesko eller hjelm.
- Unnskyld! Dere må nesten bruke verneutstyr her inne.
Den skrøpelige virket overrasket:
- Åh, men det går bra, vi skal møte noen her om noen få minutter.
- Jo, men da får dere bli med meg opp, så jeg kan finne verneutstyr til dere. Ellers får dere vente utenfor anleggsområdet.
Gruppen mumlet litt seg imellom.
Pingu - som er en liten knott, sånn som meg - satte opp et morskt fjes. Mennene begynte langsomt å sige mot utgangen.

Fem minutter senere kom en kollega av Pingu forbi.
- Du, Pingu, har det kommet noen i det siste? Jeg skulle ha en liten omvisning, ser du.
- Ja, det var noen menn her. De ville ikke ha verneutstyr, så jeg ba dem vente utenfor.
- Åh.
- Hvem var det, egentlig?
- Det var Olav Thon med følge. De ville gjerne se over prosjektet før det er helt ferdigstilt.

*Gjengitt med tillatelse fra Pingu. Jeg er faktisk en personvernsnazi, selv om det ikke nødvendigvis virker sånn for utenforstående.

tirsdag 22. januar 2008

Studieteknikk

Vi er flere som sliter litt med denne semesterstarten.

t, for eksempel. Hun som skulle ligge der, én avdeling foran meg i løypa, som muse og ideal. Med domssamlinger som var lest til det bare var lo igjen av dem. Med lovsamlinger så fulle av fargemarkeringer og notesystemer at hjelpemiddelkontrollørene måtte nedsette en egen komité for å finne ut hvorvidt hun holdt seg innenfor regelverket. Og selvsagt ville hun ha holdt seg innenfor, med uovertruffen fingerspitzgefühl og beundringsverdig juridisk integritet.

Men nei. t tegner, hun. Fine dyr. På forelesning. Og så stikker hun etter halvgått løp.

Og jeg? Jeg sitter her i ørelappsstolen min og prøver å skjerpe konsentrasjonen med en pils. Hvis jeg når målet mitt i ettermiddag, får jeg én til når middagsgjesten dukker opp. Jeg lurer på hva som blir ferdig først, juridikumen min eller levra mi.

mandag 21. januar 2008

Kvinnelig? Not so much.

Villedet av et par plussgrader, premature vårfornemmelser samt av et forkvaklet ønske om å fremstå som Kvinnelig™, bega jeg meg til jobben iført høyhælte sko og hullkort skjørt.
Jeg har et heller pragmatisk og resultatorientert ganglag. Stutte og lubne ben har jeg også. Etter ett kvartal innså jeg at min gange i høyhælte sko på rimete asfalt nok fremsto som mer stusslig enn Kvinnelig™.

I morgen er det tilbake til de ullfôrede støvlene som fikk sjefen til å si at jeg så ut som en Sosialist™. Så får noen andre ta seg av det Kvinnelige™, det er bare morsomt i teorien.

fredag 18. januar 2008

Et øyeblikks manglende årvåkenhet

I går formiddag passerte jeg gjennom Slottsparken. På plassen bak Slottet, innenfor gjerdet, sto en mann i arbeidsklær og vasket et av Gardens skilderhus. Republikaneren i meg ble aldri så lite bløthjertet. Søtt!

Heldigvis var jeg ikke i følelsenes vold særlig lenge. Monarkiet må vekk, skilderhusvask eller ei.

onsdag 16. januar 2008

Var det verdt medaljene? Ikke i dag, nei.

Jeg var med i skolekorps som barn. Korpstiden ga meg mye - notekunnskap, spilleglede, øvelse i samspill. Men også korpsmedaljer har en bakside: Jeg får stadig flashbacks.

I dag har jeg hatt marsj-versjonen av Won't you come home Bill Bailey gående i sløyfe i hodet. Ethvert forsøk på å mønstre konsentrasjonen har effektivt blitt feid av banen av taktfast tuba og trillende tverrfløyter.

Ingenting er like jævlig som å høre tolvåringer kveste jazz på ustemte horn. Noe sånt fant jeg ikke på youtube. Men jeg vil at dere skal få et innblikk i mitt plagede sinn likevel. Denne dansken med fez og hans ensemble gjør et ærlig forsøk. Lytt og lid med meg.

mandag 14. januar 2008

Skinnvæst?

Når én med og én uten gehør jammer inderlig i timesvis,
når noen klimprer Stilleste gutt på sovesal 1 til tostemt sang,
når noen kliner på kjøkkenet for så å beklage valget av mann,
når grandiosa-stekeren roses for sine kjøkkenferdigheter,
når stemmegaffelen går sin seiersgang fra gjest til gjest,
når Leif etterlyser munnharpe,
når Leif krever kornett,
når alle gjestene bortsett fra den langveisfarende og Leif har gått, når Leif ikke vil oppgi forsøket på å klemme ut en anstendig fanfare eller i det minste få lyd i hornet, når vertinnen demonstrerer Kongens fanfare for å understreke det urealistiske ved Leifs ambisjoner, når kornetten fravristes Leif med makt og han vennlig, men bestemt vises ut gjennom døren klokken sju om morgenen før den langveisfarende og vertinnen lager seg en nightcap av resterende rom og cola og kryper til sengs klokken kvart over åtte

- ja, da har det blitt etterfæst selv uten skinnvæst.

onsdag 9. januar 2008

Sterkt

I dag fikk jeg julekort fra Rwanda.

Det er tre frimerker på konvolutten. På ett av dem er det en tegning av en liten folkemengde som holder plakater og bannere. Både på plakatene og på kanten rundt frimerket står det "non au Génocide".

Jeg er glad for at jeg bor i et land der det ikke virker nærliggende å trykke "nei til folkemord" på frimerkene.

Teite-teite-teite-teit

Det er gjerne teitheter som gjør meg aller mest glad. Dette gjelder på så mange områder av livet mitt, men jeg kan gi ett eksempel:

I sangen Tøff i pysjamas er det ikke den herlige teksten jeg liker best. Ei heller er det Lillo-Stenbergs jeg-kan-ikke-synge-men-jeg-gjør-det-likevel-og-med-stor-innlevelse-vokal. Nei, det jeg virkelig verdsetter, er den überkunstige synth-saxen* som ligger og godgjør seg under refrenget og i overgangen mellom refreng og vers. Den er så oppriktig, så uforferdet klein, at jeg smiler med hele meg. Hver gang jeg hører den.


* Du kan så vidt høre den i dette klippet.

fredag 4. januar 2008

Komme hjem til to uoppredde senger

- Du kan ikke gå ut uten lue nå! Har du ikke skjerf? Hvor er vottene dine?

Jeg torde ikke si at jeg ikke visste. Kanskje hadde jeg skjerf og lue og votter på hybelen min, kanskje hos mamma. Kanskje hadde jeg samlet sammen alt på en svart dag da alt snurpet hardt og jeg trodde at tingene mine skulle kvele meg, så jeg måtte samle dem sammen, fort fort i svarte søppelsekker som jeg bar ut når mørket var blitt like tett ute som inne.

- Det går fint, jeg fryser ikke.

Jeg torde ikke si at alt hadde stoppet opp, at jeg ikke gikk på skolen, at jeg ikke gikk på jobb, at jeg ikke gikk ut, at hybelen sto tom og at jeg bodde hos mamma fordi jeg var redd for å være alene med meg selv og tankene, snurpingen og mørket.

Jeg var jo ute, nå? Jeg smilte jo, nå? Jeg kjente jo noe godt inni meg, nå?

Jeg kjente noe godt inni meg. Jeg torde å si det likevel. Jeg lot ham få vite. Det var jo der jeg var, da.

Han så hvor jeg var, da. Han syntes at det var som det var. Det var som det var. Han syntes at jeg var fin.

*

- Duh, jeg fryser, få lua di, da! Joa, kommigjen, da! Vær litt snill, da! Ikke vær sint, da!

Å møte én jeg trodde jeg hadde ødelagt inni meg, sintet i stykker. Og så ikke bli sint. Og så kjenne at jeg tar så godt vare på meg selv, nå, at det var plass til å dele sorgen hans. Sorgen hans som var så brå, så stor, så stygg.

Å ta ham med hjem idet han var i ferd med å gå i oppløsning av fullskap og sorg. Å re opp gjestesenga, men likevel ende med å holde rundt ham, stille, hele natta. Fordi det var det han trengte. Og fordi jeg kunne, uten at noe gikk i stykker inni meg og uten at jeg ble full av sint.

Og så skilles som venner. Jeg, i meg selv, og han som gjorde meg så sint så sint, før. Han tapper meg ikke for krefter lenger. I natt tror jeg faktisk at han ga.

torsdag 3. januar 2008

Opp med gamla!

Jeg tok meg selv i å ligge i senga på andre døgnet.
Jeg trasset!

Kroppen hanglet, ikke hadde jeg hatt varmtvann siden nyttårsaften, og jeg så med gru fridagene forsvinne inn i en tåke av hodepine, dårlig kroppslukt og tiltagende apati.

Det er i slike stunder det kommer godt med å ha jobbet i eldreomsorgen.
Neida, jeg er ingen veteran. Men jeg har halt såpass mange motvillige Margoter og bitre Bjørger opp av senga at jeg vet hvordan jeg skal håndtere en grinete kranglefant som lukter vondt.

- Opp med gamla!, kauket jeg, om enn bare inni meg, og veltet meg ut av reiret mitt. Satte i sving vannkokeren, rengjorde vasken på badet, og fylte den opp med kokende vann, kaldtvann fra krana, samt en sprut såpe. Så satte jeg i gang med den, for meg, eksotiske øvelsen Vasking i Såpevann med Klut.

Men kunne Olga, så kan jeg, og etterpå vasket jeg til alt overmål håret.

Og når håret er tørt og kaffen fortært, skal jeg kanskje ut og kjenne om frisk luft gjør like godt i 2008 som det gjorde i 2007. Hvis gikta tillater det, altså.

tirsdag 1. januar 2008

Razzmatazz

Merra kom i charleston-inspirert antrekk, men med sexy støvler til. Hun var helsvart og feiende flott.

Vi spiste kylling og ris og raita og chutney og brød og druer og biscotti og sitronkrem og mandariner og sjokolade og romtrøfler. Merra tok en konjakk til kaffen, jeg ødela min med noe toffee-likør man hadde gitt meg, men jammenmeg gikk det ned.

Vi pratet og lo og snøftet og sang, vi lyttet til deLillos og lekte blandakor på Suser avgårde alle mann, vi vurderte hvorvidt phynancene vil holde til UKEN, vi gledet oss til å si oss ferdige med Ulrike Maria Stuart, og vi var enige om at jevnlige møter på Sion ikke ville bite på meg.

Så fulgte jeg Merra til trikken. Jeg er skuddredd - det har jeg vært siden jeg var liten og fryktet for mitt liv i et fyllepyroinferno av en sofienbergpark - og kunne ikke tenke meg å slutte meg til selskapet som skulle til Monolitten. Dessuten skulle jeg ikke havne på skråplanet i kveld.

Jeg gikk hjem, blandet meg en tynn en med hvit rom og blå farris, puttet den fine musikken i ørene, skrudde opp lyden så høyt jeg orket, og gikk opp på taket for å betrakte fyrverkeriet fra det jeg innbilte meg var et trygt punkt.

Pustet. Kikket. Drakk. Gråt. Bare litt, over ting jeg har mistet, og over ting jeg fortsatt har. Og over at jeg er i ferd med å skape meg sånt som ikke kan mistes, ikke så lett. Ting i meg selv.

Og jeg var veldig, veldig glad for å tilbringe årsskiftet sammen med meg selv. I meg selv. Det var lenge siden sist.