Merra kom i charleston-inspirert antrekk, men med sexy støvler til. Hun var helsvart og feiende flott.
Vi spiste kylling og ris og raita og chutney og brød og druer og biscotti og sitronkrem og mandariner og sjokolade og romtrøfler. Merra tok en konjakk til kaffen, jeg ødela min med noe toffee-likør man hadde gitt meg, men jammenmeg gikk det ned.
Vi pratet og lo og snøftet og sang, vi lyttet til deLillos og lekte blandakor på Suser avgårde alle mann, vi vurderte hvorvidt phynancene vil holde til UKEN, vi gledet oss til å si oss ferdige med Ulrike Maria Stuart, og vi var enige om at jevnlige møter på Sion ikke ville bite på meg.
Så fulgte jeg Merra til trikken. Jeg er skuddredd - det har jeg vært siden jeg var liten og fryktet for mitt liv i et fyllepyroinferno av en sofienbergpark - og kunne ikke tenke meg å slutte meg til selskapet som skulle til Monolitten. Dessuten skulle jeg ikke havne på skråplanet i kveld.
Jeg gikk hjem, blandet meg en tynn en med hvit rom og blå farris, puttet den fine musikken i ørene, skrudde opp lyden så høyt jeg orket, og gikk opp på taket for å betrakte fyrverkeriet fra det jeg innbilte meg var et trygt punkt.
Pustet. Kikket. Drakk. Gråt. Bare litt, over ting jeg har mistet, og over ting jeg fortsatt har. Og over at jeg er i ferd med å skape meg sånt som ikke kan mistes, ikke så lett. Ting i meg selv.
Og jeg var veldig, veldig glad for å tilbringe årsskiftet sammen med meg selv. I meg selv. Det var lenge siden sist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar