For drøyt to år siden opplevde jeg
noe som dyttet livet mitt i en helt annen retning enn jeg hadde
ventet. Jeg var veldig nær bomben som gikk av i Regjeringskvartalet
22. juli 2011, og det har preget tilværelsen min siden. De første
månedene etter smellet greide jeg meg fint, fikk fast heltidsjobb og
var travel med livet etter studiene.
Men så kom det en dag da det ikke gikk
så greit lenger. Og den dagen ble til mange dager, dager preget av
utmattelse og uro. Netter hvor jeg hadde mareritt etter mareritt og
våknet ti-tolv ganger, mens jeg tidligere pleide å sove natten
gjennom.
Det er slitsomt å
bearbeide selve bombeangrepet. Det har vært skremmende å være redd
for at livet aldri skal bli som før igjen.
Disse dagene som kom etter
sammenbruddet har også ført til sorg. Først sørget jeg over alt
jeg ikke har krefter til i den tilstanden jeg er i nå. Ikke i stand
til å utføre det arbeidet jeg var så glad i. Ikke noe tyskkurs,
crawling eller korsang. Sjelden ork til å treffe nevøene mine. Noen
ganger har jeg følt at jeg avlyser flere avtaler enn jeg inngår.
Siden ble jeg trygg nok til også å sørge over det jeg opplevde
under terrorangrepet.
I dag vet jeg at jeg kommer til å bli
bra igjen. Jeg får behandling som virker. Det vil ta lang tid før
jeg igjen kan fylle livet mitt med alt jeg vil, men jeg vet at det
tidspunktet vil komme. Og jeg har lyst til å skrive igjen.