Gryteklar

Alt dette er sånt som skal gjøre at kveldens måltid smaker godt - masse løk, og hvitløk så klart, ingefær, tandoori masala, malte korianderfrø, kanelstenger, svart kardemomme, grønn chili. Og litt gurkemeie, for fargens skyld.

Noen tommelfingerregler er greie å ha i bakhodet mens man løper frem og tilbake mellom klesskap, strykebrett, stereoanlegg og kjøkken. Mitt aller beste råd til alle som skal lage mat er:

TILSETT ETT BEGER CRÈME FRAÎCHE PER GJEST, OG HA OPPI ETT BEGER TIL FOR GRYTAS SKYLD. Uansett hva du lager. Vi leker ikke kjøkken.

Lure

Jeg lurer på om han leser brevene om igjen, og kortene, og den lille boken.

Jeg lurer på om mansjettknappene blir brukt på fest,
eller om de ligger i esken i skapet.

Jeg lurer på om han drikker kaffe uten å tenke på meg.

Jeg lurer på om han angrer når han tapper opp badevann.

Det gjør vondt å lure. Men jeg er redd for at når det slutter å gjøre vondt, vil der ikke være mer igjen av ham.

Jeg vet at når enda noen måneder er gått, vil jeg ikke lure lenger. Vondten vil ta slutt. Jeg gleder meg og jeg gruer meg.

Godt begynt er halvt fullendt

Et julebord på Nationaltheatret bør ikke gjennomføres uten champagnevorspiel, tenkte vi.

Da jeg våknet søndag morgen, lettere desorientert, uten truse og med et ullskjerf rundt halsen, og skjønte at jeg befant meg i barndomshjemmet, forsto jeg at det hadde vært et vellykket vorspiel.

Så vellykket, faktisk, at jeg i boblerus sørget for å få med meg essensielle effekter så som leppe-pensel, kredittkort og pudderkvast videre til festen - men ikke nøkler av noe slag.

Så vellykket at jeg, allerede under hovedretten, begynte å bøffe andres rødvin så fort de så bort.

Så vellykket at jeg, med mulighet for å legge meg etter prittibåjs som Mads Ousdal og Nicolai Cleve Broch, satset alt på to inspisienter i femtiårene og en maestro med portvinsnese.

Så vellykket at jeg, etter å ha valset rundt i sølvsko på dansegulvet i et par timer, ble så akutt søvnig at jeg forlot festen. Bare for å oppdage at jeg var nøkkelløs, og derfor husløs.

Takk til samtlige ekser som unnlot å ta telefonen og derved sparte oss alle for pinligheter (selv om jeg kunne trengt losji, gitt), takk til den fulle amerikaneren som romsterte rundt på Karl Johan og forbannet nordmenn i sin alminnelighet og det norske klimaet i særdeleshet og dermed gjorde drosjeventingen litt mindre uutholdelig, og takk til mamma, som uten spørsmål eller hån slapp meg inn og fant frem dyne og sengetøy.

Det er vel ikke akkurat nostalgi

Jeg husker Thomas, ham vi kalte Hjerneskadathomas. Han som hadde en egen Voksen som bare skulle passe på ham. Hjerneskadathomas, som sto og så på mens vi lekte med hverandre. Som hadde Johnny, som var Voksen, men ingen andre.

Hjerneskadathomas, som var så sterk, og som hadde så bråkete følelser.
Som ofte sto bak skuret med trehjulssyklene og fanget jentene, fanget meg, kysset og klemte hardt.
Som tok brillene til Sana, hun var bare tre, grov dem ned i sandkassa, fylte igjen hullet og hoppet sanden hardt til.

Hjerneskadathomas, som noen av barna holdt fast mens de puttet brennesle ned i genseren på, ned i buksene på.

Hjerneskadathomas, som var så treig. Som aldri greide å henge med de dagene vi hadde førskole. Og jeg som ble så sint inni meg. Fordi han ikke forsto at runding egentlig heter Sirkel eller Oval, og at firkant heter Rektangel eller Kvadrat.

Hjerneskadathomas, som klønte med å skrive navnet sitt, dét som jeg hadde kunnet i to år allerede. Som snakket rart og snøvlete, med få ord og tjukk tunge, mens jeg kunne synge en hel sang som het Åwnli ju, med to Vers og Refreng, på Engelsk.

Jeg plaget aldri Thomas. Men jeg hentet ikke de Voksne når de andre barna pinte ham, heller.

Assorterte assosiasjoner

Jeg ligger i senga mi og er litt krank. Verken hodet eller kroppen er helt med. Ikke halvt engang.

I denne tilstanden så jeg Delicatessen, og mitt allerede susete hode fikk virkelig ben på mølla. Kunne jeg ha forelsket meg i noen som ser like pussig ut som Dominique Pinon? Antagelig kunne jeg det. Og så stusset jeg som alltid over oppsynet til Jean-François Perrier, han er da vitterlig litt av en skrue.

Men han er så høy, han, at ham kunne jeg neppe ha motstått.

Høy, mørk og rar, og i tillegg er han det eneste jeg husker fra filmen Le Bal. Den må jeg ha sett under et kurs i histoire du cinéma français. Delicatessen så jeg i alle fall for første gang på HF ved universitetet i Poitiers. Og for andre gang på Uglebo, på HF her i Oslo. HF'ere er enten veldig svake for svart komedie, eller så har de et oppheng på snodige menn.

Kanskje er de svake for begge deler. Det er i alle fall nok av odde, mannlige personasjer på Sophus Bugge. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg leste der det første året jeg var innskrevet ved Det juridiske fakultet. Jeg klorte meg fast i en verden der det stadig er ok å være 35 år og laveregradsstudent, og der verken kvinner eller menn bruker rosa skjorter - med mindre de er batikkmønstrede.

Men nå skal jeg ikke være altfor hard mot mine medjusstudenter. De fleste av dem er skikkelige folk. Et par er hekta på Carola, én fantaserer om å kle meg opp i førtitallsklær og ta meg med på film noir på Cinemateket, én er aktiv i Høyre - men bærer den røde fanen under en statistopptreden i Ulrike Maria Stuart, én er fra Østfold og elsker MC - og ingen av dem er arvelig belastet med juss. Ingen av dem har rosa skjorte, heller. Eller, forresten. Østfoldingen har. Men han er jo fra Østfold. Man må regne med litt svinn da.

Og før eller siden må jeg jo bli frisk.

De late lege

Fem prosent av leserne mine har uttrykt at jeg, de lege ferenda, må skrive mer om emnene juss og kriminologi.

Men de lege lata er det knapphet på motivasjon ved Universitas Regia Fredriciana om dagen. Selv t - som er lenger fremskreden enn meg, sånn juridisk sett - har slått seg på sporadiske heisaturer i stedet for studieprogresjon.

Så mens vi alle venter på at Justitia atter skal bli min muse, kan vi måpe over dette. Jeg fatter ikke hvordan den kunne gå meg hus forbi dengang. Magnifique.

Takk skal du faen meg ha!

Jeg forstår meg ikke på uttrykket "du skal ha så mange slags takk". Jeg syns vel helst at en takk bør være av det godartede slaget.

Avklarte slektsforhold

Her om dagen var jeg på kino med faren min. (Pappa er 46 år eldre enn meg, og det var ikke med lite skadefryd jeg kjøpte honnørbillett til ham på filmweb, men nok om min smålighet.)

På kinoen møtte pappa noen tidligere kolleger. Det falt seg slik at også jeg måtte håndhilse på dem. Og tror du ikke jeg ga etter for fristelsen til å presentere meg som "hans tredje kone".

Det oppsto en heller ugrei stemning, og det hjalp ikke stort at jeg forklarte at jeg faktisk er datteren. Muligens syntes mennene at det var særlig upassende at en datter kunne komme seg til å spøke med noe slikt.

Men jeg syns fortsatt at jeg var morsom, jeg. Og min hang til utidig humor forsterker antagelsen om at jeg er min fars ektefødte datter.

Pappa syntes forresten også at det var en bra spøk, han virket rent ut sagt stolt. Så jeg tror ikke jeg skal håne ham for honnørrabatten igjen. Eller jo, det skal jeg selvsagt.

Morgenfugler

Jeg gikk hjemmefra rett etter seks i dag tidlig. Jeg var varmt kledd, jakkekragen var brettet opp så den dekket nesetippen. I øst så jeg Venus, eller det jeg tror var Venus. Ved gangstien traff jeg en mann som luftet hunden sin, men ellers var jeg alene. Da jeg krysset elva ved Møllerveien, hørte jeg noen ender som snadret. Like etter forsto jeg at jeg hadde hermet etter fuglene - snadret høyt - og begynte å le.

For selv om jeg ofte koketterer og klager over tidligvakter, liker jeg godt å stå opp klokka fem om morgenen. Jeg er et litt annet og mer bekymringsløst menneske så tidlig på dagen.

På skråplanet

Jeg har en venn.

Hun begynte på jegerkurs. Jeg tenkte at det er sunt å ta opp nye fritidssysler etter et samlivsbrudd.

Hun kjøpte seg hagle. Jeg tenkte at hun alltid har vært interessert i mekanikk.

Hun meldte seg inn i Norges jeger- og fiskerforbund. Jeg tenkte at et gratis hagle-etui er en fin velkomstgave, ikke rart hun hadde lyst på dét.

Hun begynte å tilbringe helger på jakthytter i Odalen sammen med korpulente, middelaldrende menn. Jeg tenkte at det er hyggelig at hun treffer nye folk.

Men i dag, da jeg besøkte vennen min, viste hun meg dokumentaren "Elgjegere i Afrika". Odd J. Nelvik jakter sebra og sånt på savannen, akkompagnert av en kjentmann i skyggelue fra Se&Hør. Vennen min ga uttrykk for at hun syns at det var et noe tvilsomt konsept, men jeg kunne både se og høre at hun var på glid.

Jeg har en venn. Hun er på skråplanet. Finnes det hjelpetelefoner for sånt?

(Jeg har flere venner som overrasker.)

Det er mye mat i godt øl

Jeg blir en nokså ambisiøs kokk i fylla. Ikke så å forstå at jeg prøver meg på osso bucco eller crème brûlée - hånei, nei, nei. Jeg er mer der at jeg sjelden velger minste motstands vei - det vil si kebab, grændis eller en real blings med jarlsberg - før jeg kravler meg i seng.

I sommer våknet jeg et par ganger med rester av pannekaker med chèvre dandert utover kjøkkenbenk, spisebord og sengetøy.
Én morgen fant jeg ut at jeg, i nattens løp, hadde gått inn for å koke og braisere amandine-poteter i løk og balsamico-eddik.
Og én natt hadde jeg rakkernmeg lagd fiskeboller i (hjemmelaget!) hvit saus med kokte poteter og gulrøtter.

Det som imponerer meg mest med denne nattlige kjøkkenvirksomheten, er at jeg sjelden har noen erindring om å ha hakket løk eller å ha svettet over gryter og panner. Med andre ord, dette er mat tilberedt under nokså høy promille. Likevel blir den i de fleste tilfeller vellykket, etter restene å dømme.

Jeg kom til å tenke på denne min kulinariske åre i går, da jeg fullstendig uforberedt våknet opp til en hjemmelaget pytt i panne med bacon og speilegg. Senere på dagen oppdaget at jeg både hadde skrevet og publisert et blogginnlegg (nå slettet) uten fylle-ortografi, samt herjet litt rundt inne på Facebook.

Vanligvis forbinder jeg overstadig rus med vold, urinering på gatehjørner og annen form for kardemommelov-inkompatibel atferd. Men matlaging og ikke-injurierende tekstforfatting er jo uskyldige, ja, kanskje opppbyggelige, aktiviteter. Nå lurer jeg på hva som foregår av konstruktivitet i andres hjem etter at nachspielet er over.

Creepy stranger!

Vi har hatt problemer med falske brannalarmer her hvor jeg bor.

Men nå tror jeg det skal bli en slutt på dét. SiO har tatt affære! De har hengt opp plakater for å minne alle beboerne om at vi må låse dørene og være årvåkne og ta tran og bruke gassmaske og kondom. Vi må passe oss for creepy strangers!


Men hold an - det er noe kjent med den creepy stranger'en der:


Det er jo lommemannen! Også kjent som bandasjemannen. Også kjent som fickmannen.

Fra seksuelle overgrep til "ring, spring". Sperr ham inne og kast nøklene, det sier nå jeg. Før vi vet ordet av det slår han seg på epleslang også.

Strålende diagnostikk

For noen år siden pådro jeg meg en luftveisinfeksjon som var direkte ugrei. Jeg hadde feber, hoste og slimutvikling, og selv om feberen ga seg nokså raskt, hang hosten igjen.

På denne tiden jobbet jeg på røntgenavdelingen på et stort sykehus. Da jeg omsider var blitt lei av å ligge våken og hostende om natten, valgte jeg å konferere med Rigmor, en av røntgenlegene.

Rigmor ville ikke lytte på lungene mine - hun innrømmet at hun aldri hadde fått helt dreisen på å diagnostisere med stetoskop. Jeg var litt skuffet, men hun beroliget meg straks med å skrive ut rekvisisjon på en thoraxrøntgen.

Det var småpinlig å måtte strippe foran kollegene, funnet var negativt, og jeg fikk i meg en dose stråling jeg sikkert kunne ha vært foruten. Men det var artig å se lungene sine på de store, fine flatskjermene, jeg ble roligere, og jeg følte meg piggere.

Moralen er: Når man føler seg klein, bør man straks ty til de mest drastiske tiltaksformene, og ta det derfra. Røntgen trumfer stetoskop trumfer nypete. Alle som måtte mene noe annet, henvises til homeopathelikopteret.

Ikke in the mood for sarkasme

Når jeg tusler innom Mini-Mat før klokka åtte en lørdagsmorgen - med mascaraen på snei og matchende hår - og kjøper en frossenpizza og en halvliter appelsinjuice, og innehaveren sender meg avgårde med et "ha en fin dag": Er han da uforskammet, eller forsøker han å være hyggelig?

Det er ikke galt alt som er ugildt

De herrer Eckhoff & Smith kan forsikre meg om at "både ekteskap og nært vennskap kan f.eks. skape inhabilitet - men det er ikke derfor galt å være gift eller ha venner på en slik måte at inhabilitet kan oppstå."

Dersom de herrer Eckhoff & Smith fortsetter å gjøre rede for forvaltningsloven på denne måten, blir jeg kanskje nødt til å ta en titt på lovsamlingen selv. Jeg er redd den tid er forbi da jeg rodde i land toppkarakterer på generelle betraktninger og utenomsnakk.

Å vaske et horn

Å tappe badekaret halvfullt med lunkent vann, å ha i en kork grønnsåpe.
Å ta fra hverandre hornet, å legge alle de tolv delene forsiktig ned i vannet.
Å vente en time mens grønnsåpevannet gjør sitt.
Å plukke delene opp av vannet, å skylle dem under springen. Å legge dem forsiktig utover på et rent håndkle. Å tørke hver del med en myk klut.
Å rense alle de tynne rørene med en bøyelig kost. Å gå over deksler og klaffer og munnstykke med vattpinner. Å smøre bøylene med vaselin. Å olje ventilene grundig.
Å sette hornet sammen igjen. Å polere messingen med et pusseskinn. Å trykke inn væskeventilen mens jeg blåser løst i munnstykket for å tømme rørene for siste rest av vann.
Å løfte hornet til leppene og sette an den første myke, rene tonen.

Nokså ofte skulle jeg ønske at hverdagen minnet mer om det å vaske et horn.

Forvaltningsrettens gleder og sorger

Jeg har rumpehumor,

og det har du også. Denne billedteksten gjorde dagen min:

Takk til Dagbladet.no

Gla'stalking

Jeg er en gla'stalker.

For eksempel: Finner jeg en nettside jeg liker eller misliker særlig, skal du ikke se bort fra at jeg undersøker hvem som eier domenet. Med mindre eieren har kjøpt en anonymiseringstjeneste, er veien kort til allslags googling, søk i skattelister og andre offentlige registre. Ofte kan jeg sitte igjen med ganske mange opplysninger om stalke-objektet, selv om jeg aldri har møtt vedkommende.

I og med at jeg er en gla'stalker, er jakten min ikke ondsinnet. Jeg oppsøker ikke folk som ikke ønsker det, jeg skriver ikke truende brev, og jeg ringer ikke og peser i telefonen midt på natta. Men jeg liker godt å finne og sammenholde opplysninger. Jeg bruker ikke informasjonslapskausen til noe annet enn å fôre nysgjerrigheten min.

Stalking kan foregå i de forskjelligste jaktterreng: Deichmanske bibliotek gir ut kvitteringer når man låner eller leverer bøker. På kvitteringen står lånerens fulle navn, samt navn på titlene hun har lånt eller levert. Mange lar disse kvitteringene ligge igjen i én av bøkene de har håndtert. Ofte får jeg tak i en sånn kvittering når jeg låner bøker - det er så spennende! Folk låner bøker om sosiologi og én av Jon Bing, Ingvar Ambjørnsen og en DVD med Charlie Chaplins samlede - nam-nam-nam, sier stalker-ganen!

(Hjemmestudier stimulerer både husligheten og gla'stalkingstrangen, men dét er en annen historie.)

Fast fisk

Fisketorsdag har utviklet seg fra to nøkkelbarns mikro-ostesmørbrød på tidlig nittitall, via skulking av fransktimer til fordel for matorgier på videregående, til to kvinners forsøk på å integrere fisk i kostholdet samtidig som de holder kontakten med hverandre. Pingu og jeg har vært buddies siden barnehagen, men mat-forbindelsen oppsto omtrent på den tiden dette bildet ble tatt:

 Mat har vist seg å være et solid lim gjennom gode og onde dager. Forrige uke ble det faktisk fisk, og det på en torsdag. Vi rundet av med pils og kokesjokolade mens vi nøt solnedgangen sett fra Ola Narr.

Fisketorsdag

Fisketorsdag II

Fenomenet fisketorsdag

Regressen springer over savannen

Jeg leser om løsning av juridiske oppgaver.
Det er noe jeg gjør av nød, ikke av lyst. Men innimellom dukker det opp språkbrokker som appellerer til estetikeren i meg. Konsentrasjonen løser seg opp i fire kopper kaffe, og jeg blir sittende og tankedrodle rundt ord som:

Springende regress
Dobbeltsuksesjon
Søkegod

Men i neste øyeblikk leser jeg at

Du må derfor alltid avgjøre om fullmektigen virkelig har fullmakt, og
eventuelt hva slags fullmakt han har, før du kan avgjøre om fullmaktsgiver
er bundet av de avtaler som fullmektigen måtte ha inngått på hans vegne,

og jeg blir igjen såpass virkelighetsorientert at jeg forstår at juss er juss og poesi er poesi, og never the twain shall meet.

Suprakonstitusjonalitet

Den norske grunnlovens § 112 beskriver hvordan grunnloven kan endres. Men § 112 setter ikke bare rammer for saksbehandlingen ved endringer - den regulerer også innholdet i endringene: "Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand".

Grunnloven hevder altså at grunnlovsendringer som strider mot lovens "Aand" og "Principer", vil være grunnlovsstridige - selv om den formelle prosedyren for grunnlovsendring er fulgt. Eidsvoldsmennene bega seg med § 112 ut i det spennende, men ulendte landskapet kalt "suprakonstitusjonalitet": Normer som står over konstitusjonen.*

Hvilken "Aand" og hvilke "Principer"?

Hva består så den norske grunnlovens "Aand" og "Principer" i? Det vet vi ikke - det er et tolkningsspørsmål, og det har så vidt jeg vet aldri blitt prøvet ved noen domstol. Svaret avhenger også av hvorvidt vi skal legge eidsvoldsmennenes forståelse eller en mer samtidig forståelse til grunn.

Likevel kan vi prøve å formulere noen prinsipper som er sentrale i grunnloven:

- Monarki (§ 1)
- Maktfordeling (Kap B, C og D)
- Nasjonal suverenitet (§ 1)
- Visse menneskerettigheter (§ 96 - bl.a. forbudt mot tortur, § 100 - ytringsfrihet)
- Statsreligion (§ 2, § 4, § 12)

Overstyring av suprakonstitusjonelle normer?

Antagelig kan flere av disse prinsippene lukes ut av grunnloven over tid, sånn at Norge for eksempel vil kunne avskaffe statsreligionen og monarkiet uten å komme i strid med grunnloven:

- Da religionsfriheten ble innført, brøt den neppe direkte med prinsippet om en statsreligion. Og jeg antar at avskaffelse av statsreligionen lar seg forene med en "Aand" og et "Princip" som faktisk knesetter fri religionsutøvelse.

- På samme måte kan vi tenke oss at Kronprins Haakon frasier seg tronen ved Kong Haralds død, og at ingen av de andre arvingene vil ta hans plass.** I et sånt tilfelle må man kunne anvende § 48 - noe som igjen åpner for bruk av § 40, og på sikt en utøvende makt uten Kongen som formelt overhode.

Paragraf 112 som paradoks

Det er ikke umulig at både statsreligion og statform vil bli endret i overskuelig fremtid, uten at lovgiveren går nøyere inn i en tolkning av § 112. Personlig tror jeg § 112 vil få ligge i fred, med mindre Stortinget prøver seg på forfatningsendringer som møter stor motstand i befolkningen.

Mer interessant er spørsmålet om hvorvidt ikke § 112 er et paradoks, i det den strider mot det demokratiske prinsippet som ellers gjennomsyrer lovteksten. Det evige filosofiske problemet om hvorvidt demokratiet kan sette grenser for demokratiet, kan ikke stedes til hvile gjennom henvisning til en snart 200 år gammel grunnlovsparagraf.

* Tanken om det suprakonstitusjonelle finner vi igjen i flere lands grunnlover. Den franske grunnloven av 1958 slår fast i sin § 89: "The republican form of government shall not be the object of an amendment." Med andre ord - grunnloven forbyr endring av statsform. En gjeninnføring av monarkiet vil være grunnlovsstridig.

** Grunnloven åpner riktignok ikke for abdikasjon - men det er juridisk ukontroversielt å forutsette at det er mulig. En grunnlov som pålegger noen rollen som statsoverhode mot vedkommendes vilje, ville være absurd.

Kjærtegn

I sommersesongen må jeg spise jordbær hakket rett på brødskiva.
Når jeg hører en akkord, prøver jeg å skjelne de enkelte tonene.
Jeg synes at alt smørepålegg burde håndteres med smørekniv.
Hverdagskaffe: Sju og en halv desiliter i presskanne, én tredjedel i morgenkoppen, resten i lesesalstermosen.
Jeg bruker innesko inne, og holder i selve støpslet når jeg drar det ut av stikkontakten.



Jeg lurer på hva jeg har lagt igjen hos dem.

Jovialkommunisme

Jeg har en venn. Jeg trodde han var kommunist.

Studentkoret jeg synger i har fått et oppdrag som innebærer at vi må lære oss arbeidersanger fra flere land. Jeg tekstmeldte min antatte kommunistvenn, og fortalte ham at jeg skal stå på scenen og synge yndlingslåta hans. Neste morgen hadde jeg ham på telefonen, fra Italia, syngende - lykkelig og ganske falskt. Han lurte på hva som ellers sto på repertoaret, og ga meg smakebiter på det meste, med stort engasjement og italiensk aksent.

Jeg har en venn. Det viser seg at han er jovialkommunist.

Fenomenet fisketorsdag

Det supre med fenomenet fisketorsdag er at det verken trenger å finne sted på en torsdag, eller dreie seg om fisk. Alt som skal til for å kjenne en fisketorsdag gyldig, er Pingu og meg, noe å spise - og gjerne noe å drikke. Drikke uten mat kan godkjennes hvis man er mett eller bare lat. Det er lov til å bli sentimental, og det er lov til å være taus.

Det er fisketorsdag, ganske enkelt.



Fisketorsdag I
Fisketorsdag II

Fisketorsdag II

M: Kan komme opp til deg? Vi fikk fri nå. Er sulten, kan kjøpe med tomatsuppe og rundstykker? Har du smør? :) ]

P: Jeg har smør. Har nettopp spist fiskemiddag, men litt suppe skal jeg da klare fordet :). Ses snart!

P: Du trenger egentlig bare å ta med rundstykker, for jeg har tomatsuppe (og diverse andre) her hjemme :)

M: Ok! Da fikser jeg det. Og kanskje en øl...? :)

Fisketorsdag I

Livsløgnen

Kanskje jeg ikke er kyniker og pessimist likevel, når soloppgangen sett fra vinduet mitt gir meg så mye glede.

Swingers

I Bergen bodde vi hos en familie som leier ut rom. Mens vi var der, gikk felleskjøkkenet tomt for kaffe og oppvaskmiddel. Utleieren kom raskt med nye forsyninger: Krone kaffe ble erstattet med Friele presskannemalt kaffe, og Sunlight oppvaskmiddel ble byttet ut med Zalo.

Mennesker som én dag velger dette vaskemiddelet, en annen dag dét kaffemerket - hva slags mentalt overskudd har de som orker å ta disse valgene om og om igjen? Jeg kan ikke helt tro at de handler på slump. På et eller annet tidspunkt står de der foran reolene og avgjør hvorvidt det er Friele eller Krone eller Ali som skal til pers i dag.

Jeg ser så avgjort gleden ved å eksperimentere med forskjellige husholdningsprodukter. Men kaffe og oppvaskmiddel utgjør selve kjernen i min forbrukermessige konservatisme. Da er det Friele café noir og Zalo som gjelder. Zalo og Friele café noir, Friele café noir og Zalo.

Andre mennesker lever sannsynligvis godt med andre produkter, jeg ønsker dem intet ondt. Men til den mennesketypen som har kapasitet til å eksperimentere med grunnmuren i husholdningsforbruket sitt: Vær så snill å gå stille i dørene. Jeg orker ikke å få påpekt min utilstrekkelighet, min mangel på besluttsomhet og handlekraft, gjennom deres swinger-forbruk.

Morratryne har gull i munn

Det viser seg at når man bor i østvendt fjortendeetasje, er det helt ålreit å måtte stå opp klokka fem for å være på jobb klokka sju.

(Klikk på bildet for å se det i større utgave)

Bergen

Harald og jeg er i Bergen. Vi bor i trehus. Vi har cola og rosévin i kjøleskapet på kjøkkenet. Det er sol, nesten. Studielånet er kommet. Harald går med kameraet rundt halsen, og passer således utmerket sammen med de andre tyskerjapaneramerikanerne. I dag ble vi vekket av fløyting fra et av cruiseskipene. Vi spiste smågodt til frokost. Vi er blitt tipset om at lekebutikken Rubens varme gleder, øl i Nordnesparken og raspeballer er blant opplevelsene vi må få med oss her.

Livet er en liten dings, livet er en stor klump. Livet det er helt ålreit.

Ulvetimen

Jeg har forstått at begrepet "ulvetimen" brukes om tiden fra arbeidsdagens slutt til hele den heteronormative kjernefamilien sitter lykkelig samlet ved middagsbordet for å fortære et varmt og hjemmelaget måltid.

Jobbe til fem. Så ned i garderoben, av med uniformen, henge den pent opp, på med sivilt antrekk. Ut på gata, bort til holdeplassen, kjempe seg inn på trikken og jukse seg til en sitteplass. Av på riktig stopp, inn på dagligvarebutikken, handle melk og pasta og juice, bort til grønnsaksbutikken, kjøpe poteter, gulrøtter, løk, bananer og jordbær. Bære posene hjem, forsere kortlåsen, sjekke postkassa før man fanger heisen. Forsere nok en kortlås, trang korridor, klaske posene i veggen, låse seg inn i leiligheten. På med to kokeplater, frem med grytene. Flå av behåen mens vannet koker opp, på med slaskebuksene. Fylle vannkokeren og koke den opp parallelt med gryta, kokeplatene er så treige. Skrelle poteter og gulrøtter, smelte smør, jevne saus, spe med melk, passe på. Fjerne sminke før sausens andre oppkok, fyre opp radioen, P2. Rive muskatnøtt, salte, pepre. Slå vannet av potetene, øse opp på tallerken, sjokke ut i stua med tallerken og bestikk i en hånd og vannglass i den andre.

Sette seg ved spisebordet, skrubbsulten og lettere apatisk, og tenke at den spiralen, den blir hvor den er, gitt.

Fisketorsdag

- Oi, skal du gå alt? Jeg som hadde tenkt å åpne en flaske vin til.

Det er sånt som gjør meg glad

Når jeg har egg i kjøleskapet og poteter og gulrøtter og løk, og mel og bakepulver i skapet og buljong og olje og en god eddik, når jeg kjøper tre eller fire liter melk i uka og en boks rømme en gang i blant og kanskje noen øl.

Kunnskap om ruten. Det er det som gjør meg glad.

Barndommens mest forbudte pålegg gjenoppstår i kjølvannet av hyttetur

De reklamerer med at originalen er matlyst på boks, men hvordan skal Stabburet - rent visuelt - markedsføre Nugatti på tube?

Samtale med en finansmann II

Jeg: - Er du glad for at du ikke er lingvist?
Finansmann: - Hahahahahjahhh!

...

Finansmann: - Du er kanskje litt smittet av lingvismen?
Jeg: - Det er fare for det, ja.
Finansmann: - Hm.

I går kveld, på 20-bussen mot Galgeberg:

En kvinne i tjueårene sitter og sover på setet sitt. Kjæresten har ikke fått sitteplass, han står ved siden av. Ledningen fra et sett hodetelefoner går fra hennes ører ned i hans jakkelomme.

Er ikke dét kjærlighet, så vet ikke jeg.

Trangt i hodet

Hvorfor må Esben Esther Pirelli Benestad stæsje seg opp som et juletre for å legitimere at hin tidvis kaller seg ”kvinne”? Eventuelt: Hvorfor må hin kalle seg ”kvinne” for å legitimere at hin stæsjer seg opp som et juletre?

Hvorfor syns jeg det er morsomt når jeg finner mascara for menn på H&M? Så morsomt at jeg må gi det i julegave til storebroren min?

Hvorfor tenker jeg ”you go, girl!” når M & G fra kvinnekoret skal bli jurister, mens kjærestene deres er henholdsvis tømrer og maskinfører?

Hvorfor er jeg stolt over at Pingu faktisk ble ingeniør da hun ble stor?

Hvorfor spør foredragsholderen på Pakistansk studentersamfunns motivasjonsseminar om det blir mye "fjas" på styremøtene, "nå når styret består av sju jenter"? Hvorfor spør han om det, når han skal runde av et seminar arrangert av selvsamme styre? Et seminar som har hatt over 20 forskjellige talere og artister på storscenen på Chateau Neuf, et seminar som har hatt noen hundre deltagere, og som åpenbart har vært en en suksess? Og hvorfor kaller han dem "jenter", når de vitterlig er kvinner?

Fjas?

Det er lett å tenke at vi har kommet langt, men det er fortsatt ganske trangt i hodet. Både i mitt og i ditt.

Barndomsminne, rart i hodet, søndagsminne

Barndomsminne

Hjemme hos foreldrene mine er det et stort og bredt skjærebrett innebygd i kjøkkenbenken. Da jeg var liten, hendte det at Mamma dro brettet helt ut og dekket på til frokost for broren min og meg. Så satt vi der på tripptrappstolene våre, jeg gumlet ristet kneip med Soya soft og jordbærsyltetøy, drakk melk og kjente på følelsen av merkedag.
Etter at jeg ble eldre, har jeg fått vite at denne oppdekningen bare fant sted når foreldrene mine hadde dårlig tid. Det var en kjappis-løsning, rett og slett. For dem. For meg var det høytid.

Rart i hodet

Koret hadde sunget julesanger og ballader for en liten gruppe fanger på Ila. Etter konserten var det satt av en halvtime til "sosialt samvær", som fangevokterne sa. Jeg satt ved et bord sammen med fire-fem av fangene. Vi drakk brus og spiste nøtter og klementiner. Praten gikk tregt, men én av mennene ville gjerne snakke. Han var vennlig og intelligent, og stilte høflige spørsmål. Han lurte på hvor langt jeg var kommet i studiene. Han fortalte at han også studerte juss, i fengselet. Han lå noen år foran meg.
Senere ble denne mannen flyttet til en åpen anstalt, og slapp ut på permisjon. Nå er han siktet for drapet på en tidligere ungdomssekretær i LO. Politiet mener han kjørte rundt med liket i bagasjerommet i flere dager før han ble tatt.

Søndagsminne

Da jeg gikk tur forbi Schous plass sist søndag, så jeg en håndfull mennesker som sto og ventet på at biblioteket skulle åpne. Fint.

Samtale med en finansmann

- Det er ikke jeg som kjøper skoene, de kjøper seg selv.
- Det der høres ut som en klein eufemisme for at du er impulsshopper.

PØH!

(Dersom noen skulle tro at dette betyr at jeg er på vei for å la de drittbillige støvlettene jeg så hos Ramona Skosalong kjøpe seg, vil jeg understreke at dét har jeg aldri gjort. Dessuten er det lenge siden.)

Hva som er undervurdert

Risiki
Asymmetri
Smilerynker
Frokost
Rumper
Gjenklang
Kanintenner
Karbad
Glede

Uanstendig forslag

"Vil du spise frokost med Egil Svartdahl?", spørres det i en annonse i A-Magasinet i dag.

Svaret er NEI.

Andre ting jeg har aversjon mot:

Jan Kjærstad
Festlige sokker av alle slag
Stort sett alle mønstrede klær
Kjedebrev
Multiple fornavn
Andres matpakker
Å være publikum på amatørkorkonserter
Å trøkke med halvbekjente i kantina, på kollektivtransport, og så videre

Så noen ting jeg liker, jeg er ikke bare negativ:

Abo Rasul
Strømpebukser i fine farger
Håndskrevne brev
Korte fornavn med norrønt tilsnitt
Andres middagsmat
Å være utøver på amatørkorkonserter
Å bli tilsnakket av vilt fremmede mennesker på gata

Sånn.

Det som er fint

Det var høst og fint, med lange solstriper på tregulvet på Bjølsen. Jeg åpnet brevet fra Lilla Gumman. Ut falt små lapper, større lapper, et brevark eller to. Alt var dekket med Lilla Gummans håndskrift. Nummerte lapper med svenske og franske ord om hverandre. Og så noen ubeskrevne reklamepostkort, plukket opp på caféer i Buenos Aires, Orléans og Göteborg. Igjen i konvolutten lå det en stiv kartongbit. En cd-single.

Ingen vill veta var du köpt din tröja, sto det på den. På singlen fantes det to spor. Tittelkuttet, og et spor som het Tous les garçons et les filles. Det var på grunn av det siste sporet Lilla Gumman sendte meg singlen, skrev hun. Lilla Gumman og jeg har en french connection. Det er derfor hun kan finne på å syns at St. Hanshaugen er nesten som Montmartre. Og det er derfor hun sender franske sanger i posten. Og fin var den, den franske sangen. Men det var Ingen vill veta var du köpt din tröja vi fikk på hjernen.

Och fast du lärt dig varje låt och fast du har en härlig båt,
så finns det ingen som vill röra vid din kind.

Nej, ingen sörjer när du dör, ingen ska sakna det du gör,
ingen vill veta var du köpt din tröja

sang vi, sammen med Raymond & Maria.

Det er fint å ha en french connection. Det er fint å ha en Lilla Gumman. Det er fint å få postkort med argentinsk kondomreklame. Det er fint å få brev som er skrevet på papirlapper: én på bussen, én på forelesning, én på jobb, noen på café. Det er fint å få ny musikk. Det er fint å snakke fransk med norsk og svensk aksent helt til trøttheten innhenter en og man må snakke svorsk i stedet.

Og så er det fint å ha en Harald. En å synge høyt med. En å synge høyt for. En å være kokk for. En å være skulder for. En å være ærlig med. En å være drita med. En som bryr seg om var jag köpt min tröja. En som lager tröjorna mine selv. De fineste tröjorna jeg vet om.

Jag vill veta var du köpt din tröja.

Franske fetisjer

Adverbet nå - "maintenant"
Det er satt sammen av ordet for hånd - main, og verbet å holde i presens partisipp, altså holdende - tenant. Hånd-holdende, main-tenant. Det jeg holder i hånda i dette øyeblikk. Nå.

Da skjønner man bedre noen ord man kjenner igjen fra engelsk, som maintain og maintenance. De kommer fra fransk maintenir og maintenance. Å hånd-holde, og hånd-holdenhet.

Substantivet "sjåfør" - chauffeur.
Opprinnelig fortalte jeg visst des salades - skrøner - her. Erlend, som er den virkelig franskkyndige, retter opp vranglæren min i en kommentar:
"«Chauffeur» er strengt tatt den som skal holde varmen i gang i f.eks. en smelteovn eller et lokomotiv - og derav betydningen «sjåfør». [Verbet chauffer betyr å varme opp, Strekkers anm.]
I følge Robert [anerkjent fransk ordbok, Strekkers anm.] har «chauffeur» en annen og foreldet betydning, nemlig «brigand qui brûlait les pieds de ses victimes pour les faire parler» [- Altså en røver som brente ofrenes føtter for å få dem til å snakke, Strekkers anm.]"

Utrykket "ménage à trois"
Un ménage betyr en husholdning eller et ektepar. Så en ménage à trois er egentlig et ektepar for tre. Kanskje ikke å anbefale, jeg har inntrykk av at tosomhet kan være utfordrende nok.

Substantivet "frisør"
Verbet friser betyr å krølle. Un friseur betyr en krølltang. Det vi kaller å frisere, kaller fransktalende coiffer. Så deres frisør heter coiffeur.

Og selv om "fétiche" på fransk
kan ha samme betydning som den vanligste betydningen av fetisj på norsk, brukes ordet fétiche helst om maskoter, lykkebringende objekter. Å ha en fétiche som nøkkelring er for eksempel ikke uvanlig.

Rotfylling

Du var alltid så fin om morgenen, naken og kritthvit på badet mens du barberte deg. Alltid naken når du barberte deg, og jeg i stua, gjorde armhevinger, drakk kaffe, rettet håret, mens du barberte, barberte, barberte med rumpa bar. Og hvis jeg var stille og helt forsiktig, kunne jeg klemme deg bakfra, lenge.

Ofte så du ut av vinduet og bannet over været.
Siden lo du litt sjenert.

Og hvis jeg var heldig, var det en av de dagene da du mistrodde T-banen, og jeg kunne ta hoppsa-trinn langsmed deg mens du mumlet lavt og hissig hele veien til trikkeholdeplassen.

Det var gull i munn, og det var ikke bare morgenstundene. Det var gull. Men det syntes ikke du. Du syntes ikke det.



Skrape det ut. Skrape det ut. Skrape det ut

God natts søvn

Jeg svømte i et svart tjern. Vannet var dypt og stille. Rundt tjernet satt alle jeg kjente, både levende og døde. Alle sammen hadde noe på meg, men jeg visste ikke hva.
Da jeg var midt ute i tjernet, merket jeg med ett at huden min var av lær. Læret hadde råtnet mens jeg svømte. De som satt på land kunne tydelig se at læret var råttent. Jeg svømte bort til en stor stein og klatret opp på den. Der ble jeg sittende og skrelle av meg den råtne huden i store flak, helt til bare kjøttet var igjen.
---
Jeg kjøpte en hest fra hesteautomaten. Jeg tvang den til å knele, og naglet hesteskoene fast til leggbeina dens. Da hesten var skodd, så jeg at den var for høy.
Jeg kjøpte en mindre hest fra hesteautomaten, og skodde den på samme måte som den første. Så kom jeg på at jeg var i et land langt hjemmefra, og at det ville bli strevsomt å få dyra med meg tilbake.
Jeg lot hestene bli igjen ved automaten, og satte meg på flyet hjem.