1/52

På tirsdag spiste jeg middag med Innflytteren, som jeg har kjent i et par uker. Innflytteren, som er kynisk og rå med et søtt, lite smil. Innflytteren, som spiller elektrisk piano når han ikke får sove, og som har et oppheng på vinnere av Spellemannsprisen. Innflytteren, som har fysikk som sitt levebrød, og som prakker på meg fagbøker om historie og samfunn med nesten like stor iver som han tar imot den surrealistiske skjønnlitteraturen jeg plukker ut til ham.

På onsdag fikk jeg besøk av Eff. Eff, som jeg traff på en fest for to år siden, og som jeg la merke til fordi han var en øy av pragmatisk fornuft i en pøl av slitsom synsing. Eff, som jeg treffer med ujevne mellomrom, men som alltid er en givende samtalepartner. Eff, som jeg går de lengste byturene med. Eff, som denne kvelden overrasket med gitarferdigheter og en langt bedre sangstemme enn jeg visste at han hadde. Eff, som arrangerer økumeniske møter som jeg alltid får vite om litt for sent til å delta på. Eff, som er blitt mer profan, og som kanskje liker det. Eff, som er så alvorlig at det både morer og forundrer.

På torsdag spiste jeg lunsj med Bix. Bix, som gikk i klassen min på videregående. Bix, som er det aller mest fordomsfrie mennesket jeg kjenner. Bix, som forsvinner utenlands i lange perioder, men som alltid er åpen og fin å møte igjen når hun kommer tilbake. Bix, som har et ansikt så lettlest at det grenser til det komiske. Bix, som aldri går av veien for et glass vin midt på dagen eller en grøftefyll nattestid. Bix, som alltid får meg til å le av meg selv, og av henne, og av livet.

Senere på torsdag spiste jeg middag med Pingu. Pingu, som jeg har kjent siden jeg var to år gammel. Pingu, som er annerledes enn meg på nesten alle måter. Pingu, som står så støtt at jeg var litt redd for henne før, men som har vist seg å være mer enn åpen for venner som vakler eller faller. Pingu, som uforferdet oppsøker utfordringer. Pingu, som er ytterst selvstendig, men som har en trang til og et talent for sosialitet som går utenpå det meste jeg har sett. Pingu, som er søsteren min i alle henseender som betyr noe.

På fredag drakk jeg kaffe med Toggis. Toggis, som var kollegaen min for to år siden. Toggis, som jeg bare vet er en perfekt vennemætsj, selv om vi nesten aldri roter oss til å møtes. Toggis, som har kjørt meg fra Sørlandet til Oslo i en metallicrosa Hyundai. Toggis, som er både dyktig og klok, men befriende livsnytersk. Toggis, som er den eneste jeg kjenner som nærmer seg tredve som får meg til å tro henne når hun sier at hun ikke vet hva hun vil bli når hun blir stor - og at det ikke plager henne. Toggis, som tar imot alt fra én til tjue gjester i deilig rotete leilighet, og byr på vafler eller tequila, alt ettersom.

I dag våknet jeg sliten og syk, og har bare vært sammen med meg selv. Meg, som jeg har tilbragt mesteparten av livet mitt med uten egentlig å kjenne. Meg, som har begynt å lette litt på sløret. Meg, som kan få meg til å ta hoppsatrinn mens jeg gjør unna oppvasken. Meg, som kan få meg i dårlig humør når jeg ser meg i speilet. Meg, som tross alt imponerer meg oftere enn jeg skuffer meg. Meg, som langt fra er ufeilbarlig, men som i stadig større grad slår meg som en passende livsledsager for - meg.

Jeg er glad for alle menneskene jeg har i livet mitt, enten de utgjør hoveddelen av det eller bare streifer forbi i utkanten.

Noen poster jeg har skrevet som kan minne om denne:
På sjokoladekaken skal mannen kjennes
Svein klein
Komme hjem til to uoppredde senger
Razzmatazz

Pingu er sjefen*

Pingu jobber i byggebransjen, litt mer ute i felten enn det Sonja gjør. Du kødder ikke med Pingu!

Pingu la straks merke til at den lille gruppen, ledet av en skrøpelig, eldre mann, verken hadde vernesko eller hjelm.
- Unnskyld! Dere må nesten bruke verneutstyr her inne.
Den skrøpelige virket overrasket:
- Åh, men det går bra, vi skal møte noen her om noen få minutter.
- Jo, men da får dere bli med meg opp, så jeg kan finne verneutstyr til dere. Ellers får dere vente utenfor anleggsområdet.
Gruppen mumlet litt seg imellom.
Pingu - som er en liten knott, sånn som meg - satte opp et morskt fjes. Mennene begynte langsomt å sige mot utgangen.

Fem minutter senere kom en kollega av Pingu forbi.
- Du, Pingu, har det kommet noen i det siste? Jeg skulle ha en liten omvisning, ser du.
- Ja, det var noen menn her. De ville ikke ha verneutstyr, så jeg ba dem vente utenfor.
- Åh.
- Hvem var det, egentlig?
- Det var Olav Thon med følge. De ville gjerne se over prosjektet før det er helt ferdigstilt.

*Gjengitt med tillatelse fra Pingu. Jeg er faktisk en personvernsnazi, selv om det ikke nødvendigvis virker sånn for utenforstående.

Skinnvæst?

Når én med og én uten gehør jammer inderlig i timesvis,
når noen klimprer Stilleste gutt på sovesal 1 til tostemt sang,
når noen kliner på kjøkkenet for så å beklage valget av mann,
når grandiosa-stekeren roses for sine kjøkkenferdigheter,
når stemmegaffelen går sin seiersgang fra gjest til gjest,
når Leif etterlyser munnharpe,
når Leif krever kornett,
når alle gjestene bortsett fra den langveisfarende og Leif har gått, når Leif ikke vil oppgi forsøket på å klemme ut en anstendig fanfare eller i det minste få lyd i hornet, når vertinnen demonstrerer Kongens fanfare for å understreke det urealistiske ved Leifs ambisjoner, når kornetten fravristes Leif med makt og han vennlig, men bestemt vises ut gjennom døren klokken sju om morgenen før den langveisfarende og vertinnen lager seg en nightcap av resterende rom og cola og kryper til sengs klokken kvart over åtte

- ja, da har det blitt etterfæst selv uten skinnvæst.

Etter ein rangel

Den beste nyttårsaftenen var den hvor Harald, Reka, Ninja og jeg spiste en rolig middag på Bjølsen.

[Fig. 1: "Et par pils" med Leif og Pingu]

Vi hadde ikke tenkt å feire så voldsomt. Men ølet smakte godt, og vinen smakte godt, og noen hadde sprit, og dét kan jo skylles ned med øl, og dét er jo noe alle vet at både B- og C-språk tar seg opp med en moderat promille og vips ringte jeg en halvtimes mobilsamtale til Frankrike, og så måtte jeg legge på, for stua var blitt varm i trøya (egentlig satt vi på rommet til Harald, men Harald bodde i det som var ment å skulle være stue, og fikk intimgrensene sine krenket deretter), og så gikk vi ut for å se på rakettene, men Reka og Ninja forsvant med bussen mens Harald og jeg ble praiet av to menn som insisterte på at de hadde en fest gående med alkohol så vel som Topp Stemning i massevis, så da ble vi med dem, til en ungkarskåk med pornoblader på do og stort lerret i stua, og mennene (for det var selvsagt bare menn der) holdt på for seg selv, men så skulle de imponere med projektoren sin, og tror du ikke de hadde time på time med konsertopptak av The Cure, og Harald så og så og så og siklet litt også, tror jeg, mens jeg viklet meg inn i en dyp samtale med en beskjegget og forsåvidt hyggelig kar, og Harald ble så full at hun ikke greide å snakke, men hun demonstrerte med fakter og mimikk at hun var sint og sur, så hun fikk tak i Reka på telefon, og så forlot hun festen for å finne en annen fest på Tøyen et sted, men jeg ble igjen, og jeg drakk, og jeg så The Cure, og jeg drakk, og jeg så The Cure, og jeg skrålte og jeg skålte, og jeg kom meg ikke hjem før det var blitt morgen.

Og vi spiste kalkunrester i to uker, minst, Harald og jeg.

[Fig. 2 og 3: Reka "lager nattmat på gasskomfyr" i Minsk]

Men i år, i år skal det bli en enkel og rolig kveld.

Jeg har ikke planlagt noe, ikke før i dag. Bare en kyllingrett. Og en gulrotkake, og kanskje en skvett rom til kaffen. Bare Merra og jeg, og kanskje Harald og Marte og Svensken, og raufossfræmæn, og Svetlana har jeg glemt å spørre, vil du?, og Leif tar ikke nei i sin munn, og ikke Bjalten heller. Og ingen skal lokke oss med på lummer ungkarsfest, og ikke skal jeg drikke, bortsett fra den lille skvetten med rom til kaffen.

Og jeg skal våkne alene, i min egen seng, uten fredagsforherligende sanger på hjernen, og oppvasken skal være tatt, og der skal ikke være middagsrester igjen, nei.

Fast fisk

Fisketorsdag har utviklet seg fra to nøkkelbarns mikro-ostesmørbrød på tidlig nittitall, via skulking av fransktimer til fordel for matorgier på videregående, til to kvinners forsøk på å integrere fisk i kostholdet samtidig som de holder kontakten med hverandre. Pingu og jeg har vært buddies siden barnehagen, men mat-forbindelsen oppsto omtrent på den tida dette bildet ble tatt:

Mat har vist seg å være et solid lim gjennom gode og onde dager. Forrige uke ble det faktisk fisk, og det på en torsdag. Vi rundet av med pils og kokesjokolade mens vi nøt solnedgangen sett fra Ola Narr.

Fisketorsdag

Fisketorsdag II

Fenomenet fisketorsdag

Fenomenet fisketorsdag

Det supre med fenomenet fisketorsdag er at det verken trenger å finne sted på en torsdag, eller dreie seg om fisk. Alt som skal til for å kjenne en fisketorsdag gyldig, er Pingu og meg, noe å spise - og gjerne noe å drikke. Drikke uten mat kan godkjennes hvis man er mett eller bare lat. Det er lov til å bli sentimental, og det er lov til å være taus.

Det er fisketorsdag, ganske enkelt.



Fisketorsdag I
Fisketorsdag II

Fisketorsdag II

M: [Kan komme opp til deg? Vi fikk fri nå. Er sulten, kan kjøpe med tomatsuppe og rundstykker? Har du smør? :) ]

P: [Jeg har smør. Har nettopp spist fiskemiddag, men litt suppe skal jeg da klare fordet :). Ses snart!]

P: [Du trenger egentlig bare å ta med rundstykker, for jeg har tomatsuppe (og diverse andre) her hjemme :) ]

M: [Ok! Da fikser jeg det. Og kanskje en øl...? :) ]

Fisketorsdag I

Fisketorsdag

- Oi, skal du gå alt? Jeg som hadde tenkt å åpne en flaske vin til.