fredag 13. juni 2008

Personer som uttrykker seg gjennom obskøne underlivsbevegelser, fingeruttrykk og gutturale skrik (eller LLH, som vi andre kaller dem)

Målløs, nå. Hvor skal man begynne?

Ad Monsens bekymring for pro forma-ekteskap: Jeg har gjort meg noen tanker rundt pro forma-kontrakter og oppholdstillatelse her.

Bekvemmelighet og prinsipper i ekteskapslovgivningen

Er pro forma-ekteskap nødvendigvis galt? Nærmere Bestemt; hvorfor bør ikke pro forma-ekteskap gi grunnlag for oppholdstillatelse?

Hvorfor bør myndighetene vurdere hva slags motiver folk har for å gifte seg? Mille Marie og Stein Erik nyter fulle rettsvirkninger av ekteskapet sitt, uten at et forvaltningsorgan forsøker å finne ut hvorvidt "ekteskapet er helt uten faktisk realitet og er inngått kun med det formål å omgå lovregler om innvandring". Hva om man byttet ut setningen "kun med det formål å omgå lovregler om innvandring" med en vilkårlig setning - f. eks "kun med det formål å trasse foreldrenes vilje" eller "kun med det formål å leve i enda større overflod enn før", og praksisen fremstår som heller underlig. Men slik er rettstilstanden i Norge, bare se NOU 2004: 20 ny utlendingslov s. 226, som er sitert i en praktisk redegjørelse for praksisen rundt pro forma-ekteskap.

Hvis du vil gifte deg med en person som trenger oppholdstillatelse for å bo i norge, har du dessuten ingen mulighet til å være særbo. Dét er forbeholdt folk som alt har permanent oppholdstillatelse. At du bor på Mysen mens ektefellen blir boende i hjemlandet - for eksempel Libanon - er kanskje litt særere særbo enn dere hadde tenkt dere?

Jeg er interessert i synspunkter, og ikke ute etter å starte en folkeaksjon for pro forma-ekteskap. Pro forma-avtaler blir vanligvis underkjent i rettsavgjørelser, hovedregelen er at avtalen må ha en realitet for å være gyldig. Men hva skal til for å fastslå realitet i ekteskapskontrakten - hvilke vilkår må man oppfylle? Må man bo sammen? Elske hverandre (det ville vært spennende å se en høyesterettsavgjørelse på hva "kjærlighet" er, i juridisk forstand!)? Ha barn sammen, eller ha til hensikt å få eller adoptere barn? Skal ekteskap mellom personer med oppholdstillatelse i Norge anses som oppløst i det øyeblikk ett eller flere av disse kravene ikke lenger er oppfylt?

Når vi vet at folk til alle tider har inngått ekteskap med høyst forskjellige motiver, og at det krav til "realitet" som UDI oppstiller nok ikke alltid har vært oppfylt, hvorfor skal ekteskap på tvers av landegrenser settes i en særstilling? En ting som er sikkert, er at det er en svært bekvem måte for forvaltningen å regulere tilstrømmingen av mennesker utenfor EØS-landene. "Bekvemmelighet" er et tvilsomt prinsipp. Jeg kommer til å fortsette å lete etter gode, prinsipielle begrunnelser for ordningen.

onsdag 4. juni 2008

Problematisk uproblematisk om abort

Den 29. juni dekker Dagsavisen abortlovens 30-årsdag på nyhetsplass: En dobbeltside der journalist Heidi Taksdal Skjeseth snakker med tre unge kvinner og med fødselslege Gro Nylander. Videre presenteres to faktabokser om abortlovens historie og statistikk over aborter i Norge*.

Jeg var nokså forundret og ganske forarget da jeg hadde lest saken. Ingen som har innvendinger mot gjeldende lovverk, eller mot abort som sådan, kommer til orde. Ingen kritiske oppfølgningsspørsmål fra journalisten. Ingen konfrontasjon mellom tilhengere og motstandere av loven - med de verdiavklaringer dét kunne føre med seg. Nylander imøtegås ikke, selv når hun kommer med utsagn som "[s]pørsmålet er om inngrepet skal utføres trygt eller være risikofylt". Sitatet oppsummerer på mange måter Dagsavisens dekning av merkedagen.

Personlig mener jeg at dagens abortlov ligger nær den beste juridiske løsningen for å regulere et område med mange etisk problematiske aspekter. Jeg vil verken ha strikkepinne eller abortnemnd som normalordning.
Men jeg forventer selvsagt at journalister skal søke å belyse flere sider av saken – særlig når det gjelder et såpass omstridt tema**. Å unngå problematisering ved å vinkle det hele som en ”jubileumssak” – for ikke så si ”gla’sak” – fritar ikke journalisten for hennes plikt til å være kritisk til kildene.

Nyhetssaken i Dagsavisen fremstår mest av alt som et partsinlegg. Dét er problematisk.




*Her går jeg ikke nærmere inn på Dagsavisens bruk av positivt ladede begreper som "fri abort" i faktaboksene i stedet for det mer korrekte "selvbestemt abort". Men begrepsbruken bidrar til min oppfatning av nyhetssaken som farget.

**Kaia Storvik nyanserer noe på kommentarplass dagen etter, den 30. juni. Det hjelper lite; skaden er allerede skjedd - på nyhetsplass.