De dagene jeg vet kommer, men som jeg likevel ikke tror på før de er der

Så kom den, dagen da det ikke gjorde vondt lenger.

Og dagen da jeg ikke lenger var sint.

Dagen da jeg møtte opp, pustet selv om det gjorde vondt, lot meg granske uten å prøve å gjemme meg. Dagen da jeg sa at jeg hadde tenkt å utebli, men at jeg var glad for at jeg kom likevel. Dagen da jeg tok inn over meg at det handler om selvhjelp, ikke om prestasjon.

Den dagen da jeg følte meg trygg nok til å være svak, uten å rettferdiggjøre meg.

Og dagen da jeg følte for lebestift igjen, en mørk rosa i stedet for den skarpe, røde.

Dagen da jeg la den smale hånda hennes på rumpa mi, og vi begge lo av hvor rund og myk og god den er, og smilte fordi sånn skal den få lov til å være.

Dagen da han sa at han ville ha meg, hele meg, pjusk eller ei. Og dagen da jeg sa at jeg ville ha ham.

Kakebanken.no?

Én gang i måneden inviterer Peter alle han kjenner hjem til seg på fika. Hver gjest tar med seg 50 kroner og bakverk av et eller annet slag. Pengene går i en felles pott, og kaker, kjeks og scones svelges unna med bravur.

Så finner Peter frem mac'en og projektoren og logger seg inn på kontoen sin på Kiva.org. Stemningen i rommet går fra avslappet til skjerpet. Et tjuetalls mennesker skal bli enige om hvilke foretak som skal få låne penger fra fellespotten denne måneden. Velkommen til møte i Kakbanken!

Som alle gode sosialdemokrater steiler jeg ved tanken på veldedighet, men mikrokreditt er jo ikke veldedighet.

Jeg var på fika med Kakbanken i helgen. Kynismen min fikk seg et skudd for baugen. Kaker og mikrokreditt er rett opp min gate. Nå lurer jeg på å starte filial i Oslo. Noen interessenter?

1/52

På tirsdag spiste jeg middag med Innflytteren, som jeg har kjent i et par uker. Innflytteren, som er kynisk og rå med et søtt, lite smil. Innflytteren, som spiller elektrisk piano når han ikke får sove, og som har et oppheng på vinnere av Spellemannsprisen. Innflytteren, som har fysikk som sitt levebrød, og som prakker på meg fagbøker om historie og samfunn med nesten like stor iver som han tar imot den surrealistiske skjønnlitteraturen jeg plukker ut til ham.

På onsdag fikk jeg besøk av Eff. Eff, som jeg traff på en fest for to år siden, og som jeg la merke til fordi han var en øy av pragmatisk fornuft i en pøl av slitsom synsing. Eff, som jeg treffer med ujevne mellomrom, men som alltid er en givende samtalepartner. Eff, som jeg går de lengste byturene med. Eff, som denne kvelden overrasket med gitarferdigheter og en langt bedre sangstemme enn jeg visste at han hadde. Eff, som arrangerer økumeniske møter som jeg alltid får vite om litt for sent til å delta på. Eff, som er blitt mer profan, og som kanskje liker det. Eff, som er så alvorlig at det både morer og forundrer.

På torsdag spiste jeg lunsj med Bix. Bix, som gikk i klassen min på videregående. Bix, som er det aller mest fordomsfrie mennesket jeg kjenner. Bix, som forsvinner utenlands i lange perioder, men som alltid er åpen og fin å møte igjen når hun kommer tilbake. Bix, som har et ansikt så lettlest at det grenser til det komiske. Bix, som aldri går av veien for et glass vin midt på dagen eller en grøftefyll nattestid. Bix, som alltid får meg til å le av meg selv, og av henne, og av livet.

Senere på torsdag spiste jeg middag med Pingu. Pingu, som jeg har kjent siden jeg var to år gammel. Pingu, som er annerledes enn meg på nesten alle måter. Pingu, som står så støtt at jeg var litt redd for henne før, men som har vist seg å være mer enn åpen for venner som vakler eller faller. Pingu, som uforferdet oppsøker utfordringer. Pingu, som er ytterst selvstendig, men som har en trang til og et talent for sosialitet som går utenpå det meste jeg har sett. Pingu, som er søsteren min i alle henseender som betyr noe.

På fredag drakk jeg kaffe med Toggis. Toggis, som var kollegaen min for to år siden. Toggis, som jeg bare vet er en perfekt vennemætsj, selv om vi nesten aldri roter oss til å møtes. Toggis, som har kjørt meg fra Sørlandet til Oslo i en metallicrosa Hyundai. Toggis, som er både dyktig og klok, men befriende livsnytersk. Toggis, som er den eneste jeg kjenner som nærmer seg tredve som får meg til å tro henne når hun sier at hun ikke vet hva hun vil bli når hun blir stor - og at det ikke plager henne. Toggis, som tar imot alt fra én til tjue gjester i deilig rotete leilighet, og byr på vafler eller tequila, alt ettersom.

I dag våknet jeg sliten og syk, og har bare vært sammen med meg selv. Meg, som jeg har tilbragt mesteparten av livet mitt med uten egentlig å kjenne. Meg, som har begynt å lette litt på sløret. Meg, som kan få meg til å ta hoppsatrinn mens jeg gjør unna oppvasken. Meg, som kan få meg i dårlig humør når jeg ser meg i speilet. Meg, som tross alt imponerer meg oftere enn jeg skuffer meg. Meg, som langt fra er ufeilbarlig, men som i stadig større grad slår meg som en passende livsledsager for - meg.

Jeg er glad for alle menneskene jeg har i livet mitt, enten de utgjør hoveddelen av det eller bare streifer forbi i utkanten.

Noen poster jeg har skrevet som kan minne om denne:
På sjokoladekaken skal mannen kjennes
Svein klein
Komme hjem til to uoppredde senger
Razzmatazz

Sterkt

I dag fikk jeg julekort fra Rwanda.

Det er tre frimerker på konvolutten. På ett av dem er det en tegning av en liten folkemengde som holder plakater og bannere. Både på plakatene og på kanten rundt frimerket står det "non au Génocide".

Jeg er glad for at jeg bor i et land der det ikke virker nærliggende å trykke "nei til folkemord" på frimerkene.

Teite-teite-teite-teit

Det er gjerne teitheter som gjør meg aller mest glad. Dette gjelder på så mange områder av livet mitt, men jeg kan gi ett eksempel:

I sangen Tøff i pysjamas er det ikke den herlige teksten jeg liker best. Ei heller er det Lillo-Stenbergs jeg-kan-ikke-synge-men-jeg-gjør-det-likevel-og-med-stor-innlevelse-vokal. Nei, det jeg virkelig verdsetter, er den überkunstige synth-saxen* som ligger og godgjør seg under refrenget og i overgangen mellom refreng og vers. Den er så oppriktig, så uforferdet klein, at jeg smiler med hele meg. Hver gang jeg hører den.


* Du kan så vidt høre den i dette klippet.

Komme hjem til to uoppredde senger

- Du kan ikke gå ut uten lue nå! Har du ikke skjerf? Hvor er vottene dine?

Jeg torde ikke si at jeg ikke visste. Kanskje hadde jeg skjerf og lue og votter på hybelen min, kanskje hos mamma. Kanskje hadde jeg samlet sammen alt på en svart dag da alt snurpet hardt og jeg trodde at tingene mine skulle kvele meg, så jeg måtte samle dem sammen, fort fort i svarte søppelsekker som jeg bar ut når mørket var blitt like tett ute som inne.

- Det går fint, jeg fryser ikke.

Jeg torde ikke si at alt hadde stoppet opp, at jeg ikke gikk på skolen, at jeg ikke gikk på jobb, at jeg ikke gikk ut, at hybelen sto tom og at jeg bodde hos mamma fordi jeg var redd for å være alene med meg selv og tankene, snurpingen og mørket.

Jeg var jo ute, nå? Jeg smilte jo, nå? Jeg kjente jo noe godt inni meg, nå?

Jeg kjente noe godt inni meg. Jeg torde å si det likevel. Jeg lot ham få vite. Det var jo der jeg var, da.

Han så hvor jeg var, da. Han syntes at det var som det var. Det var som det var. Han syntes at jeg var fin.

*

- Duh, jeg fryser, få lua di, da! Joa, kommigjen, da! Vær litt snill, da! Ikke vær sint, da!

Å møte én jeg trodde jeg hadde ødelagt inni meg, sintet i stykker. Og så ikke bli sint. Og så kjenne at jeg tar så godt vare på meg selv, nå, at det var plass til å dele sorgen hans. Sorgen hans som var så brå, så stor, så stygg.

Å ta ham med hjem idet han var i ferd med å gå i oppløsning av fullskap og sorg. Å re opp gjestesenga, men likevel ende med å holde rundt ham, stille, hele natta. Fordi det var det han trengte. Og fordi jeg kunne, uten at noe gikk i stykker inni meg og uten at jeg ble full av sint.

Og så skilles som venner. Jeg, i meg selv, og han som gjorde meg så sint så sint, før. Han tapper meg ikke for krefter lenger. I natt tror jeg faktisk at han ga.

Assorterte assosiasjoner

Jeg ligger i senga mi og er litt krank. Verken hodet eller kroppen er helt med. Ikke halvt engang.

I denne tilstanden så jeg Delicatessen, og mitt allerede susete hode fikk virkelig ben på mølla. Kunne jeg ha forelsket meg i noen som ser like pussig ut som Dominique Pinon? Antagelig kunne jeg det. Og så stusset jeg som alltid over oppsynet til Jean-François Perrier, han er da vitterlig litt av en skrue.

Men han er så høy, han, at ham kunne jeg neppe ha motstått.

Høy, mørk og rar, og i tillegg er han det eneste jeg husker fra filmen Le Bal. Den må jeg ha sett under et kurs i histoire du cinéma français. Delicatessen så jeg i alle fall for første gang på HF ved universitetet i Poitiers. Og for andre gang på Uglebo, på HF her i Oslo. HF'ere er enten veldig svake for svart komedie, eller så har de et oppheng på snodige menn.

Kanskje er de svake for begge deler. Det er i alle fall nok av odde, mannlige personasjer på Sophus Bugge. Hvilket var hovedgrunnen til at jeg leste der det første året jeg var innskrevet ved Det juridiske fakultet. Jeg klorte meg fast i en verden der det stadig er ok å være 35 år og laveregradsstudent, og der verken kvinner eller menn bruker rosa skjorter - med mindre de er batikkmønstrede.

Men nå skal jeg ikke være altfor hard mot mine medjusstudenter. De fleste av dem er skikkelige folk. Et par er hekta på Carola, én fantaserer om å kle meg opp i førtitallsklær og ta meg med på film noir på Cinemateket, én er aktiv i Høyre - men bærer den røde fanen under en statistopptreden i Ulrike Maria Stuart, én er fra Østfold og elsker MC - og ingen av dem er arvelig belastet med juss. Ingen av dem har rosa skjorte, heller. Eller, forresten. Østfoldingen har. Men han er jo fra Østfold. Man må regne med litt svinn da.

Og før eller siden må jeg jo bli frisk.

Takk skal du faen meg ha!

Jeg forstår meg ikke på uttrykket "du skal ha så mange slags takk". Jeg syns vel helst at en takk bør være av det godartede slaget.

Kjærtegn

I sommersesongen må jeg spise jordbær hakket rett på brødskiva.
Når jeg hører en akkord, prøver jeg å skjelne de enkelte tonene.
Jeg syns alt smørepålegg burde håndteres med smørekniv.
Hverdagskaffe: Sju og en halv desiliter i presskanne, én tredjedel i morgenkoppen, resten i lesesalstermosen.
Jeg bruker innesko inne, og holder i selve støpslet når jeg drar det ut av stikkontakten.



Jeg lurer på hva jeg har lagt igjen hos dem.

Swingers

I Bergen bodde vi hos en familie som leier ut rom. Mens vi var der, gikk felleskjøkkenet tomt for kaffe og oppvaskmiddel. Utleieren kom raskt med nye forsyninger: Krone kaffe ble erstattet med Friele presskannemalt kaffe, og Sunlight oppvaskmiddel ble byttet ut med Zalo.

Mennesker som én dag velger dette vaskemiddelet, en annen dag dét kaffemerket - hva slags mentalt overskudd har de som orker å ta disse valgene om og om igjen? Jeg kan ikke helt tro at de handler på slump. På et eller annet tidspunkt står de der foran reolene og avgjør hvorvidt det er Friele eller Krone eller Ali som skal til pers i dag.

Jeg ser så avgjort gleden ved å eksperimentere med forskjellige husholdningsprodukter. Men kaffe og oppvaskmiddel utgjør selve kjernen i min forbrukermessige konservatisme. Da er det Friele café noir og Zalo som gjelder. Zalo og Friele café noir, Friele café noir og Zalo.

Andre mennesker lever sannsynligvis godt med andre produkter, jeg ønsker dem intet ondt. Men til den mennesketypen som har kapasitet til å eksperimentere med grunnmuren i husholdningsforbruket sitt: Vær så snill å gå stille i dørene. Jeg orker ikke å få påpekt min utilstrekkelighet, min mangel på besluttsomhet og handlekraft, gjennom deres swinger-forbruk.

Ulvetimen

Jeg har forstått at begrepet "ulvetimen" brukes om tiden fra arbeidsdagens slutt til hele den heteronormative kjernefamilien sitter lykkelig samlet ved middagsbordet for å fortære et varmt og hjemmelaget måltid.

Jobbe til fem. Så ned i garderoben, av med uniformen, henge den pent opp, på med sivilt antrekk. Ut på gata, bort til holdeplassen, kjempe seg inn på trikken og jukse seg til en sitteplass. Av på riktig stopp, inn på dagligvarebutikken, handle melk og pasta og juice, bort til grønnsaksbutikken, kjøpe poteter, gulrøtter, løk, bananer og jordbær. Bære posene hjem, forsere kortlåsen, sjekke postkassa før man fanger heisen. Forsere nok en kortlås, trang korridor, klaske posene i veggen, låse seg inn i leiligheten. På med to kokeplater, frem med grytene. Flå av behåen mens vannet koker opp, på med slaskebuksene. Fylle vannkokeren og koke den opp parallelt med gryta, kokeplatene er så treige. Skrelle poteter og gulrøtter, smelte smør, jevne saus, spe med melk, passe på. Fjerne sminke før sausens andre oppkok, fyre opp radioen, P2. Rive muskatnøtt, salte, pepre. Slå vannet av potetene, øse opp på tallerken, sjokke ut i stua med tallerken og bestikk i en hånd og vannglass i den andre.

Sette seg ved spisebordet, skrubbsulten og lettere apatisk, og tenke at den spiralen, den blir hvor den er, gitt.

Det er sånt som gjør meg glad

Når jeg har egg i kjøleskapet og poteter og gulrøtter og løk, og mel og bakepulver i skapet og buljong og olje og en god eddik, når jeg kjøper tre eller fire liter melk i uka og en boks rømme en gang i blant og kanskje noen øl.

Kunnskap om ruten. Det er det som gjør meg glad.

Trangt i hodet

Hvorfor må Esben Esther Pirelli Benestad stæsje seg opp som et juletre for å legitimere at hin tidvis kaller seg ”kvinne”? Eventuelt: Hvorfor må hin kalle seg ”kvinne” for å legitimere at hin stæsjer seg opp som et juletre?

Hvorfor syns jeg det er morsomt når jeg finner mascara for menn på H&M? Så morsomt at jeg må gi det i julegave til storebroren min?

Hvorfor tenker jeg ”you go, girl!” når M & G fra kvinnekoret skal bli jurister, mens kjærestene deres er henholdsvis tømrer og maskinfører?

Hvorfor er jeg stolt over at Pingu faktisk ble ingeniør da hun ble stor?

Hvorfor spør foredragsholderen på Pakistansk studentersamfunns motivasjonsseminar om det blir mye "fjas" på styremøtene, "nå når styret består av sju jenter"? Hvorfor spør han om det, når han skal runde av et seminar arrangert av selvsamme styre? Et seminar som har hatt over 20 forskjellige talere og artister på storscenen på Chateau Neuf, et seminar som har hatt noen hundre deltagere, og som åpenbart har vært en en suksess? Og hvorfor kaller han dem "jenter", når de vitterlig er kvinner?

Fjas?

Det er lett å tenke at vi har kommet langt, men det er fortsatt ganske trangt i hodet. Både i mitt og i ditt.