Jeg husker Thomas, ham vi kalte Hjerneskadathomas. Han som hadde en egen Voksen som bare skulle passe på ham. Hjerneskadathomas, som sto og så på mens vi lekte med hverandre. Som hadde Johnny, som var Voksen, men ingen andre.
Hjerneskadathomas, som var så sterk, og som hadde så bråkete følelser.
Som ofte sto bak skuret med trehjulssyklene og fanget jentene, fanget meg, kysset og klemte hardt.
Som tok brillene til Sana, hun var bare tre, grov dem ned i sandkassa, fylte igjen hullet og hoppet sanden hardt til.
Hjerneskadathomas, som noen av barna holdt fast mens de puttet brennesle ned i genseren på, ned i buksene på.
Hjerneskadathomas, som var så treig. Som aldri greide å henge med de dagene vi hadde førskole. Og jeg som ble så sint inni meg. Fordi han ikke forsto at runding egentlig heter Sirkel eller Oval, og at firkant heter Rektangel eller Kvadrat.
Hjerneskadathomas, som klønte med å skrive navnet sitt, dét som jeg hadde kunnet i to år allerede. Som snakket rart og snøvlete, med få ord og tjukk tunge, mens jeg kunne synge en hel sang som het Åwnli ju, med to Vers og Refreng, på Engelsk.
Jeg plaget aldri Thomas. Men jeg hentet ikke de Voksne når de andre barna pinte ham, heller.