De dagene jeg vet kommer, men som jeg likevel ikke tror på før de er der

Så kom den, dagen da det ikke gjorde vondt lenger.

Og dagen da jeg ikke lenger var sint.

Dagen da jeg møtte opp, pustet selv om det gjorde vondt, lot meg granske uten å prøve å gjemme meg. Dagen da jeg sa at jeg hadde tenkt å utebli, men at jeg var glad for at jeg kom likevel. Dagen da jeg tok inn over meg at det handler om selvhjelp, ikke om prestasjon.

Den dagen da jeg følte meg trygg nok til å være svak, uten å rettferdiggjøre meg.

Og dagen da jeg følte for lebestift igjen, en mørk rosa i stedet for den skarpe, røde.

Dagen da jeg la den smale hånda hennes på rumpa mi, og vi begge lo av hvor rund og myk og god den er, og smilte fordi sånn skal den få lov til å være.

Dagen da han sa at han ville ha meg, hele meg, pjusk eller ei. Og dagen da jeg sa at jeg ville ha ham.

1/52

På tirsdag spiste jeg middag med Innflytteren, som jeg har kjent i et par uker. Innflytteren, som er kynisk og rå med et søtt, lite smil. Innflytteren, som spiller elektrisk piano når han ikke får sove, og som har et oppheng på vinnere av Spellemannsprisen. Innflytteren, som har fysikk som sitt levebrød, og som prakker på meg fagbøker om historie og samfunn med nesten like stor iver som han tar imot den surrealistiske skjønnlitteraturen jeg plukker ut til ham.

På onsdag fikk jeg besøk av Eff. Eff, som jeg traff på en fest for to år siden, og som jeg la merke til fordi han var en øy av pragmatisk fornuft i en pøl av slitsom synsing. Eff, som jeg treffer med ujevne mellomrom, men som alltid er en givende samtalepartner. Eff, som jeg går de lengste byturene med. Eff, som denne kvelden overrasket med gitarferdigheter og en langt bedre sangstemme enn jeg visste at han hadde. Eff, som arrangerer økumeniske møter som jeg alltid får vite om litt for sent til å delta på. Eff, som er blitt mer profan, og som kanskje liker det. Eff, som er så alvorlig at det både morer og forundrer.

På torsdag spiste jeg lunsj med Bix. Bix, som gikk i klassen min på videregående. Bix, som er det aller mest fordomsfrie mennesket jeg kjenner. Bix, som forsvinner utenlands i lange perioder, men som alltid er åpen og fin å møte igjen når hun kommer tilbake. Bix, som har et ansikt så lettlest at det grenser til det komiske. Bix, som aldri går av veien for et glass vin midt på dagen eller en grøftefyll nattestid. Bix, som alltid får meg til å le av meg selv, og av henne, og av livet.

Senere på torsdag spiste jeg middag med Pingu. Pingu, som jeg har kjent siden jeg var to år gammel. Pingu, som er annerledes enn meg på nesten alle måter. Pingu, som står så støtt at jeg var litt redd for henne før, men som har vist seg å være mer enn åpen for venner som vakler eller faller. Pingu, som uforferdet oppsøker utfordringer. Pingu, som er ytterst selvstendig, men som har en trang til og et talent for sosialitet som går utenpå det meste jeg har sett. Pingu, som er søsteren min i alle henseender som betyr noe.

På fredag drakk jeg kaffe med Toggis. Toggis, som var kollegaen min for to år siden. Toggis, som jeg bare vet er en perfekt vennemætsj, selv om vi nesten aldri roter oss til å møtes. Toggis, som har kjørt meg fra Sørlandet til Oslo i en metallicrosa Hyundai. Toggis, som er både dyktig og klok, men befriende livsnytersk. Toggis, som er den eneste jeg kjenner som nærmer seg tredve som får meg til å tro henne når hun sier at hun ikke vet hva hun vil bli når hun blir stor - og at det ikke plager henne. Toggis, som tar imot alt fra én til tjue gjester i deilig rotete leilighet, og byr på vafler eller tequila, alt ettersom.

I dag våknet jeg sliten og syk, og har bare vært sammen med meg selv. Meg, som jeg har tilbragt mesteparten av livet mitt med uten egentlig å kjenne. Meg, som har begynt å lette litt på sløret. Meg, som kan få meg til å ta hoppsatrinn mens jeg gjør unna oppvasken. Meg, som kan få meg i dårlig humør når jeg ser meg i speilet. Meg, som tross alt imponerer meg oftere enn jeg skuffer meg. Meg, som langt fra er ufeilbarlig, men som i stadig større grad slår meg som en passende livsledsager for - meg.

Jeg er glad for alle menneskene jeg har i livet mitt, enten de utgjør hoveddelen av det eller bare streifer forbi i utkanten.

Noen poster jeg har skrevet som kan minne om denne:
På sjokoladekaken skal mannen kjennes
Svein klein
Komme hjem til to uoppredde senger
Razzmatazz

Kvinnelig? Not so much.

Villedet av et par plussgrader, premature vårfornemmelser samt av et forkvaklet ønske om å fremstå som Kvinnelig™, bega jeg meg til jobben iført høyhælte sko og hullkort skjørt.
Jeg har et heller pragmatisk og resultatorientert ganglag. Stutte og lubne ben har jeg også. Etter ett kvartal innså jeg at min gange i høyhælte sko på rimete asfalt nok fremsto som mer stusslig enn Kvinnelig™.

I morgen er det tilbake til de ullfôrede støvlene som fikk sjefen til å si at jeg så ut som en Sosialist™. Så får noen andre ta seg av det Kvinnelige™, det er bare morsomt i teorien.

Var det verdt medaljene? Ikke i dag, nei.

Jeg var med i skolekorps som barn. Korpstiden ga meg mye - notekunnskap, spilleglede, øvelse i samspill. Men også korpsmedaljer har en bakside: Jeg får stadig flashbacks.

I dag har jeg hatt marsj-versjonen av Won't you come home Bill Bailey gående i sløyfe i hodet. Ethvert forsøk på å mønstre konsentrasjonen har effektivt blitt feid av banen av taktfast tuba og trillende tverrfløyter.

Ingenting er like jævlig som å høre tolvåringer kveste jazz på ustemte horn. Noe sånt fant jeg ikke på youtube. Men jeg vil at dere skal få et innblikk i mitt plagede sinn likevel. Denne dansken med fez og hans ensemble gjør et ærlig forsøk. Lytt og lid med meg.

Sterkt

I dag fikk jeg julekort fra Rwanda.

Det er tre frimerker på konvolutten. På ett av dem er det en tegning av en liten folkemengde som holder plakater og bannere. Både på plakatene og på kanten rundt frimerket står det "non au Génocide".

Jeg er glad for at jeg bor i et land der det ikke virker nærliggende å trykke "nei til folkemord" på frimerkene.

Teite-teite-teite-teit

Det er gjerne teitheter som gjør meg aller mest glad. Dette gjelder på så mange områder av livet mitt, men jeg kan gi ett eksempel:

I sangen Tøff i pysjamas er det ikke den herlige teksten jeg liker best. Ei heller er det Lillo-Stenbergs jeg-kan-ikke-synge-men-jeg-gjør-det-likevel-og-med-stor-innlevelse-vokal. Nei, det jeg virkelig verdsetter, er den überkunstige synth-saxen* som ligger og godgjør seg under refrenget og i overgangen mellom refreng og vers. Den er så oppriktig, så uforferdet klein, at jeg smiler med hele meg. Hver gang jeg hører den.


* Du kan så vidt høre den i dette klippet.

Komme hjem til to uoppredde senger

- Du kan ikke gå ut uten lue nå! Har du ikke skjerf? Hvor er vottene dine?

Jeg torde ikke si at jeg ikke visste. Kanskje hadde jeg skjerf og lue og votter på hybelen min, kanskje hos mamma. Kanskje hadde jeg samlet sammen alt på en svart dag da alt snurpet hardt og jeg trodde at tingene mine skulle kvele meg, så jeg måtte samle dem sammen, fort fort i svarte søppelsekker som jeg bar ut når mørket var blitt like tett ute som inne.

- Det går fint, jeg fryser ikke.

Jeg torde ikke si at alt hadde stoppet opp, at jeg ikke gikk på skolen, at jeg ikke gikk på jobb, at jeg ikke gikk ut, at hybelen sto tom og at jeg bodde hos mamma fordi jeg var redd for å være alene med meg selv og tankene, snurpingen og mørket.

Jeg var jo ute, nå? Jeg smilte jo, nå? Jeg kjente jo noe godt inni meg, nå?

Jeg kjente noe godt inni meg. Jeg torde å si det likevel. Jeg lot ham få vite. Det var jo der jeg var, da.

Han så hvor jeg var, da. Han syntes at det var som det var. Det var som det var. Han syntes at jeg var fin.

*

- Duh, jeg fryser, få lua di, da! Joa, kommigjen, da! Vær litt snill, da! Ikke vær sint, da!

Å møte én jeg trodde jeg hadde ødelagt inni meg, sintet i stykker. Og så ikke bli sint. Og så kjenne at jeg tar så godt vare på meg selv, nå, at det var plass til å dele sorgen hans. Sorgen hans som var så brå, så stor, så stygg.

Å ta ham med hjem idet han var i ferd med å gå i oppløsning av fullskap og sorg. Å re opp gjestesenga, men likevel ende med å holde rundt ham, stille, hele natta. Fordi det var det han trengte. Og fordi jeg kunne, uten at noe gikk i stykker inni meg og uten at jeg ble full av sint.

Og så skilles som venner. Jeg, i meg selv, og han som gjorde meg så sint så sint, før. Han tapper meg ikke for krefter lenger. I natt tror jeg faktisk at han ga.

Opp med gamla!

Jeg tok meg selv i å ligge i senga på andre døgnet.
Jeg trasset!

Kroppen hanglet, ikke hadde jeg hatt varmtvann siden nyttårsaften, og jeg så med gru fridagene forsvinne inn i en tåke av hodepine, dårlig kroppslukt og tiltagende apati.

Det er i slike stunder det kommer godt med å ha jobbet i eldreomsorgen.
Neida, jeg er ingen veteran. Men jeg har halt såpass mange motvillige Margoter og bitre Bjørger opp av senga at jeg vet hvordan jeg skal håndtere en grinete kranglefant som lukter vondt.

- Opp med gamla!, kauket jeg, om enn bare inni meg, og veltet meg ut av reiret mitt. Satte i sving vannkokeren, rengjorde vasken på badet, og fylte den opp med kokende vann, kaldtvann fra krana, samt en sprut såpe. Så satte jeg i gang med den, for meg, eksotiske øvelsen Vasking i Såpevann med Klut.

Men kunne Olga, så kan jeg, og etterpå vasket jeg til alt overmål håret.

Og når håret er tørt og kaffen fortært, skal jeg kanskje ut og kjenne om frisk luft gjør like godt i 2008 som det gjorde i 2007. Hvis gikta tillater det, altså.

Razzmatazz

Merra kom i charleston-inspirert antrekk, men med sexy støvler til. Hun var helsvart og feiende flott.

Vi spiste kylling og ris og raita og chutney og brød og druer og biscotti og sitronkrem og mandariner og sjokolade og romtrøfler. Merra tok en konjakk til kaffen, jeg ødela min med noe toffee-likør man hadde gitt meg, men jammenmeg gikk det ned.

Vi pratet og lo og snøftet og sang, vi lyttet til deLillos og lekte blandakor på Suser avgårde alle mann, vi vurderte hvorvidt phynancene vil holde til UKEN, vi gledet oss til å si oss ferdige med Ulrike Maria Stuart, og vi var enige om at jevnlige møter på Sion ikke ville bite på meg.

Så fulgte jeg Merra til trikken. Jeg er skuddredd - det har jeg vært siden jeg var liten og fryktet for mitt liv i et fyllepyroinferno av en sofienbergpark - og kunne ikke tenke meg å slutte meg til selskapet som skulle til Monolitten. Dessuten skulle jeg ikke havne på skråplanet i kveld.

Jeg gikk hjem, blandet meg en tynn en med hvit rom og blå farris, puttet den fine musikken i ørene, skrudde opp lyden så høyt jeg orket, og gikk opp på taket for å betrakte fyrverkeriet fra det jeg innbilte meg var et trygt punkt.

Pustet. Kikket. Drakk. Gråt. Bare litt, over ting jeg har mistet, og over ting jeg fortsatt har. Og over at jeg er i ferd med å skape meg sånt som ikke kan mistes, ikke så lett. Ting i meg selv.

Og jeg var veldig, veldig glad for å tilbringe årsskiftet sammen med meg selv. I meg selv. Det var lenge siden sist.

Lure

Jeg lurer på om han leser brevene om igjen, og kortene, og den lille boken.

Jeg lurer på om mansjettknappene blir brukt på fest,
eller om de ligger i esken i skapet.

Jeg lurer på om han drikker kaffe uten å tenke på meg.

Jeg lurer på om han angrer når han tapper opp badevann.

Det gjør vondt å lure. Men jeg er redd for at når det slutter å gjøre vondt, vil der ikke være mer igjen av ham.

Jeg vet at når enda noen måneder er gått, vil jeg ikke lure lenger. Vondten vil ta slutt. Jeg gleder meg og jeg gruer meg.

Det er vel ikke akkurat nostalgi

Jeg husker Thomas, ham vi kalte Hjerneskadathomas. Han som hadde en egen Voksen som bare skulle passe på ham. Hjerneskadathomas, som sto og så på mens vi lekte med hverandre. Som hadde Johnny, som var Voksen, men ingen andre.

Hjerneskadathomas, som var så sterk, og som hadde så bråkete følelser.
Som ofte sto bak skuret med trehjulssyklene og fanget jentene, fanget meg, kysset og klemte hardt.
Som tok brillene til Sana, hun var bare tre, grov dem ned i sandkassa, fylte igjen hullet og hoppet sanden hardt til.

Hjerneskadathomas, som noen av barna holdt fast mens de puttet brennesle ned i genseren på, ned i buksene på.

Hjerneskadathomas, som var så treig. Som aldri greide å henge med de dagene vi hadde førskole. Og jeg som ble så sint inni meg. Fordi han ikke forsto at runding egentlig heter Sirkel eller Oval, og at firkant heter Rektangel eller Kvadrat.

Hjerneskadathomas, som klønte med å skrive navnet sitt, dét som jeg hadde kunnet i to år allerede. Som snakket rart og snøvlete, med få ord og tjukk tunge, mens jeg kunne synge en hel sang som het Åwnli ju, med to Vers og Refreng, på Engelsk.

Jeg plaget aldri Thomas. Men jeg hentet ikke de Voksne når de andre barna pinte ham, heller.

Morgenfugler

Jeg gikk hjemmefra rett etter seks i dag tidlig. Jeg var varmt kledd, jakkekragen var brettet opp så den dekket nesetippen. I øst så jeg Venus, eller det jeg tror var Venus. Ved gangstien traff jeg en mann som luftet hunden sin, men ellers var jeg alene. Da jeg krysset elva ved Møllerveien, hørte jeg noen ender som snadret. Like etter forsto jeg at jeg hadde hermet etter fuglene - snadret høyt - og begynte å le.

For selv om jeg ofte koketterer og klager over tidligvakter, liker jeg godt å stå opp klokka fem om morgenen. Jeg er et litt annet og mer bekymringsløst menneske så tidlig på dagen.

Å vaske et horn

Å tappe badekaret halvfullt med lunkent vann, å ha i en kork grønnsåpe.
Å ta fra hverandre hornet, å legge alle de tolv delene forsiktig ned i vannet.
Å vente en time mens grønnsåpevannet gjør sitt.
Å plukke delene opp av vannet, å skylle dem under springen. Å legge dem forsiktig utover på et rent håndkle. Å tørke hver del med en myk klut.
Å rense alle de tynne rørene med en bøyelig kost. Å gå over deksler og klaffer og munnstykke med vattpinner. Å smøre bøylene med vaselin. Å olje ventilene grundig.
Å sette hornet sammen igjen. Å polere messingen med et pusseskinn. Å trykke inn væskeventilen mens jeg blåser løst i munnstykket for å tømme rørene for siste rest av vann.
Å løfte hornet til leppene og sette an den første myke, rene tonen.

Nokså ofte skulle jeg ønske at hverdagen minnet mer om det å vaske et horn.

Kjærtegn

I sommersesongen må jeg spise jordbær hakket rett på brødskiva.
Når jeg hører en akkord, prøver jeg å skjelne de enkelte tonene.
Jeg syns alt smørepålegg burde håndteres med smørekniv.
Hverdagskaffe: Sju og en halv desiliter i presskanne, én tredjedel i morgenkoppen, resten i lesesalstermosen.
Jeg bruker innesko inne, og holder i selve støpslet når jeg drar det ut av stikkontakten.



Jeg lurer på hva jeg har lagt igjen hos dem.

Livsløgnen

Kanskje jeg ikke er kyniker og pessimist likevel, når soloppgangen sett fra vinduet mitt gir meg så mye glede.

Morratryne har gull i munn

Det viser seg at når man bor i østvendt fjortendeetasje, er det helt ålreit å måtte stå opp klokka fem for å være på jobb klokka sju.

(Klikk på bildet for å se det i større utgave)

Bergen

Harald og jeg er i Bergen. Vi bor i trehus. Vi har cola og rosévin i kjøleskapet på kjøkkenet. Det er sol, nesten. Studielånet er kommet. Harald går med kameraet rundt halsen, og passer således utmerket sammen med de andre tyskerjapaneramerikanerne. I dag ble vi vekket av fløyting fra et av cruiseskipene. Vi spiste smågodt til frokost. Vi er blitt tipset om at lekebutikken Rubens varme gleder, øl i Nordnesparken og raspeballer er blant opplevelsene vi må få med oss her.

Livet er en liten dings, livet er en stor klump. Livet det er helt ålreit.

Det er sånt som gjør meg glad

Når jeg har egg i kjøleskapet og poteter og gulrøtter og løk, og mel og bakepulver i skapet og buljong og olje og en god eddik, når jeg kjøper tre eller fire liter melk i uka og en boks rømme en gang i blant og kanskje noen øl.

Kunnskap om ruten. Det er det som gjør meg glad.

Barndomsminne, rart i hodet, søndagsminne

Barndomsminne

Hjemme hos foreldrene mine er det et stort og bredt skjærebrett innebygd i kjøkkenbenken. Da jeg var liten, hendte det at Mamma dro brettet helt ut og dekket på til frokost for broren min og meg. Så satt vi der på tripptrappstolene våre, jeg gumlet ristet kneip med Soya soft og jordbærsyltetøy, drakk melk og kjente på følelsen av merkedag.
Etter at jeg ble eldre, har jeg fått vite at denne oppdekningen bare fant sted når foreldrene mine hadde dårlig tid. Det var en kjappis-løsning, rett og slett. For dem. For meg var det høytid.

Rart i hodet

Koret hadde sunget julesanger og ballader for en liten gruppe fanger på Ila. Etter konserten var det satt av en halvtime til "sosialt samvær", som fangevokterne sa. Jeg satt ved et bord sammen med fire-fem av fangene. Vi drakk brus og spiste nøtter og klementiner. Praten gikk tregt, men én av mennene ville gjerne snakke. Han var vennlig og intelligent, og stilte høflige spørsmål. Han lurte på hvor langt jeg var kommet i studiene. Han fortalte at han også studerte juss, i fengselet. Han lå noen år foran meg.
Senere ble denne mannen flyttet til en åpen anstalt, og slapp ut på permisjon. Nå er han siktet for drapet på en tidligere ungdomssekretær i LO. Politiet mener han kjørte rundt med liket i bagasjerommet i flere dager før han ble tatt.

Søndagsminne

Da jeg gikk tur forbi Schous plass sist søndag, så jeg en håndfull mennesker som sto og ventet på at biblioteket skulle åpne. Fint.

Hva som er undervurdert

Risiki
Asymmetri
Smilerynker
Frokost
Rumper
Gjenklang
Kanintenner
Karbad
Glede