Da capo al fine o dal segno al fine?

Jeg blir så glad når jeg kjenner igjen et juridisk begrep og vet hva det betyr, for da får jeg følelsen av at jeg driver med repetisjon - og ikke med et hasardiøst skippertak.

Leidi er rett

En forståsegpåer som er glad i meg har forlangt at jeg skal lese mer pensum. Han har varslet at han kommer til å fingranske strekke.net etter tegn på at jeg er juridisk inspirert.

Forståsegpåeren har truet i lang tid. Da han i dag avlyste en intensjonskaffeavtale, bestemte jeg meg for å begynne på læreboka i internasjonale menneskerettigheter.

Og hva fant jeg? Hvilken epigraf hadde forfatteren valgt? Jo:

Snigelen

Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett
han gjev svarten
i farten
berre leidi er rett

Olav H Hauge

Så pøh på deg, forstådegpåer. Jeg er kanskje en snegle, men jeg har pensum i ryggen.

Ett glass vin gjør neppe skade, det er forlengelsen med øl, whisky og våkenatt jeg er skeptisk til

[Vekkerklokke]
[Assorterte gutturale lyder, klagende]

- I feel like shit.
- Well, I feel like a flower!

Studieteknikk

Vi er flere som sliter litt med denne semesterstarten.

t, for eksempel. Hun som skulle ligge der, én avdeling foran meg i løypa, som muse og ideal. Med domssamlinger som var lest til det bare var lo igjen av dem. Med lovsamlinger så fulle av fargemarkeringer og notesystemer at hjelpemiddelkontrollørene måtte nedsette en egen komité for å finne ut hvorvidt hun holdt seg innenfor regelverket. Og selvsagt ville hun ha holdt seg innenfor, med uovertruffen fingerspitzgefühl og beundringsverdig juridisk integritet.

Men nei. t tegner, hun. Fine dyr. På forelesning. Og så stikker hun etter halvgått løp.

Og jeg? Jeg sitter her i ørelappsstolen min og prøver å skjerpe konsentrasjonen med en pils. Hvis jeg når målet mitt i ettermiddag, får jeg én til når middagsgjesten dukker opp. Jeg lurer på hva som blir ferdig først, juridikumen min eller levra mi.

Kvinnelig? Not so much.

Villedet av et par plussgrader, premature vårfornemmelser samt av et forkvaklet ønske om å fremstå som Kvinnelig™, bega jeg meg til jobben iført høyhælte sko og hullkort skjørt.
Jeg har et heller pragmatisk og resultatorientert ganglag. Stutte og lubne ben har jeg også. Etter ett kvartal innså jeg at min gange i høyhælte sko på rimete asfalt nok fremsto som mer stusslig enn Kvinnelig™.

I morgen er det tilbake til de ullfôrede støvlene som fikk sjefen til å si at jeg så ut som en Sosialist™. Så får noen andre ta seg av det Kvinnelige™, det er bare morsomt i teorien.

Godt begynt er halvt fullendt

Et julebord på Nationaltheatret bør ikke gjennomføres uten champagnevorspiel, tenkte vi.

Da jeg våknet søndag morgen, lettere desorientert, uten truse og med et ullskjerf rundt halsen, og skjønte at jeg befant meg i barndomshjemmet, forsto jeg at det hadde vært et vellykket vorspiel.

Så vellykket, faktisk, at jeg i boblerus sørget for å få med meg essensielle effekter så som leppe-pensel, kredittkort og pudderkvast videre til festen - men ikke nøkler av noe slag.

Så vellykket at jeg, allerede under hovedretten, begynte å bøffe andres rødvin så fort de så bort.

Så vellykket at jeg, med mulighet for å legge meg etter prittibåjs som Mads Ousdal og Nicolai Cleve Broch, satset alt på to inspisienter i femtiårene og en maestro med portvinsnese.

Så vellykket at jeg, etter å ha valset rundt i sølvsko på dansegulvet i et par timer, ble så akutt søvnig at jeg forlot festen. Bare for å oppdage at jeg var nøkkelløs, og derfor husløs.

Takk til samtlige ekser som unnlot å ta telefonen og derved sparte oss alle for pinligheter (selv om jeg kunne trengt losji, gitt), takk til den fulle amerikaneren som romsterte rundt på Karl Johan og forbannet nordmenn i sin alminnelighet og det norske klimaet i særdeleshet og dermed gjorde drosjeventingen litt mindre uutholdelig, og takk til mamma, som uten spørsmål eller hån slapp meg inn og fant frem dyne og sengetøy.

De late lege

Fem prosent av leserne mine har uttrykt at jeg, de lege ferenda, må skrive mer om emnene juss og kriminologi.

Men de lege lata er det knapphet på motivasjon ved Universitas Regia Fredriciana om dagen. Selv t - som er lenger fremskreden enn meg, sånn juridisk sett - har slått seg på sporadiske heisaturer i stedet for studieprogresjon.

Så mens vi alle venter på at Justitia atter skal bli min muse, kan vi måpe over dette. Jeg fatter ikke hvordan den kunne gå meg hus forbi dengang. Magnifique.

Det er mye mat i godt øl

Jeg blir en nokså ambisiøs kokk i fylla. Ikke så å forstå at jeg prøver meg på osso bucco eller crème brûlée - hånei, nei, nei. Jeg er mer der at jeg sjelden velger minste motstands vei - det vil si kebab, grændis eller en real blings med jarlsberg - før jeg kravler meg i seng.

I sommer våknet jeg et par ganger med rester av pannekaker med chèvre dandert utover kjøkkenbenk, spisebord og sengetøy.
Én morgen fant jeg ut at jeg, i nattens løp, hadde gått inn for å koke og braisere amandine-poteter i løk og balsamico-eddik.
Og én natt hadde jeg rakkernmeg lagd fiskeboller i (hjemmelaget!) hvit saus med kokte poteter og gulrøtter.

Det som imponerer meg mest med denne nattlige kjøkkenvirksomheten, er at jeg sjelden har noen erindring om å ha hakket løk eller å ha svettet over gryter og panner. Med andre ord, dette er mat tilberedt under nokså høy promille. Likevel blir den i de fleste tilfeller vellykket, etter restene å dømme.

Jeg kom til å tenke på denne min kulinariske åre i går, da jeg fullstendig uforberedt våknet opp til en hjemmelaget pytt i panne med bacon og speilegg. Senere på dagen oppdaget at jeg både hadde skrevet og publisert et blogginnlegg (nå slettet) uten fylle-ortografi, samt herjet litt rundt inne på Facebook.

Vanligvis forbinder jeg overstadig rus med vold, urinering på gatehjørner og annen form for kardemommelov-inkompatibel atferd. Men matlaging og ikke-injurierende tekstforfatting er jo uskyldige, ja, kanskje opppbyggelige, aktiviteter. Nå lurer jeg på hva som foregår av konstruktivitet i andres hjem etter at nachspielet er over.

Ikke in the mood for sarkasme

Når jeg tusler innom Mini-Mat før klokka åtte en lørdagsmorgen - med mascaraen på snei og matchende hår - og kjøper en frossenpizza og en halvliter appelsinjuice, og innehaveren sender meg avgårde med et "ha en fin dag": Er han da uforskammet, eller forsøker han å være hyggelig?