Ungkvinne

Jeg tror jeg spikret ungkvinnegraden min i dag. Ja, det tror jeg faktisk. Det betyr at jeg til høsten kan meske meg med rettssosiologi og atter rettssosiologi.

Det kan feires på to måter: enten med rødvin, eller med mer rødvin.

Alternativ to var mest fristende.

Fordeler og ulemper med fylla midt på blanke dagen (fylla)

Fordeler:

- Euforien over vel avlagt eksamen varer lenger
- Skepsisen til å utsette nordisk hud for sollys blir noe svekket/fullstendig kneblet

Ulemper:

- Den mørkt 60-vasken må tas en annen dag
- Der er potetgull utover hele stuegulvet/spisebordet


Konklusjon: Fylla midt på blanke dagen er å foretrekke fremfor ikkefylla (i solskinn, vel å merke)

Mor hadde rett da hun snakket om å bli ført i dans (fylla)

Ha-ha!

Det siste jeg sa til min høyere vedkommende før han besvimte var "jeg skal bare spise pizza, og så legge meg - ikke fylleblogge" - men jeg skulle jo fylleblogge! Hurra.

Først digresjon, så poeng.

Digresjon: Da jeg var ti år gammel, gikk jeg på kurs i selskapsdans. Swing, samba, polka, og så videre. Det skal sies at jeg har til gode å bruke polkakunnskapene i selskapelig sammenheng, men dét er en digresjon i digresjonen.
Poenget er at vi var bare tre påmeldte på dansekurset (veldig vanskelig ikke å skrive "danskekurset" her, tok meg tre forsøk. T9 kan ta seg en bolle). Alle tre var jenter, og danselæreren var kvinne. Følgelig måtte vi alle øve på å føre, etter tur.
Jeg har alltid vært bestemt av meg, og likte godt å føre. Dessverre har jeg ikke innsett hvor mye øvelse og disiplin god føring i dans krever, derfor er jeg ikke god til å føre. Men jeg skulle ønske at jeg var det.

Poeng: I dag danset jeg - som vanlig - med en dansekyndig venn av min høyere halvdel. Og det er så morsomt! Hver gang! Selv om jeg sier "pass på turene, jeg er full", så sier han "det er mitt ansvar at turene går bra. Det blir først et problem når jeg er for full", og jeg faller pladask. Det er skrekkelig sjarmerende å bli ført! Jeg vil også kunne føre! Alle mennesker av alle kjønn burde lære seg å føre i dans - for det er så morsomt å bli ført. Så kan vi jo bare bytte på å føre?

For-fest uten bygdedyr (fylla)

Abre skrev om bygdedyret. Jeg har tenkt på det innlegget.

Selv er jeg født og oppvokst innenfor Ringvei 2 i Oslo. Det er riktignok et geografisk område som rommer like mange mennesker som en stor norsk by - men likevel: Man skulle tro at det arter seg mer som en landsby?

Jeg vet ikke helt. Jeg omgås Pingu regelmessig, men bortsett fra dét er det sjelden jeg så mye som ser mennesker jeg gikk på barne- eller ungdomsskole med. * For å illustrere: Jeg traff en ungdomsskolebekjent - initiert - for åtte måneder siden, og jeg traff en barneskolebekjent - initiert - for to år siden.

I dag var jeg på for-fest hos en bekjent jeg gikk på videregående med. Hos henne traff jeg en kvinne jeg har gått i barnehage med. Det var så rart! Vi har sett hverandre innimellom, men jeg kan ikke huske å ha ført en samtale med henne siden barnehagen. Der satt vi, to voksne mennesker, og båndet mellom oss var altså barnehagen. Det lot ikke til at vi hadde allverdens å snakke om i dag. Jeg husker at moren hennes hadde en samling av barbiedukker fra sekstitallet, med klær og tilbehør og alt. Vi fikk se på dem - men ikke leke med dem. De var flotte! Det nevnte jeg, og hun husket.

For min del ble for-festen sluttfest, de andre endte opp på et utested hvor jeg ikke orket å være. En slitsom mann i køen foran utestedet (jeg går vanligvis ikke på steder der man må stå i kø) prøvde å sjarmere meg med mandalsdialekten sin. Jeg sa: - Jeg er ikke interessert, og dessuten minner dialekten din meg om bestemoren min. Han sa: - Alle bestemødre elsker meg.

Jada, jada, jada. Jeg foretrekker å legge meg, nå som jeg har fylleblogget ferdig.



(*Inntaksreglene for videregående er litt varierende i Oslo. Da jeg begynte på videregående, var det ikke geografisk regulert inntak. Så jeg har gått på videregeående med folk fra hele byen.)

Feminisme? Hvem trenger det?

Jeg kom nettopp hjem fra en fest hos en av Norges mest feterte skribenter.
Det må da være her de mest opplyste menneskene i landet vanker? Non?

Likevel har jeg nettopp i kveld snakket med to menn som sa at de hadde masochistiske tendenser, men som likevel ga uttrykk for at dette var noe som verden utenfor (den kvinnelige) kjæresten ikke trengte å vite(?). Men de sa det til meg? Som ikke på noe tidspunkt antydet at jeg var seksuelt interessert i noen av dem - eller at jeg er sadist (hvilket jeg ikke er, i den grad jeg måtte orientere meg innenfor et S/M-miljø)?

Likevel er jeg i løpet av de siste timene blitt bedt om å roe meg ned - av en av Norges mest feterte skribenter - da jeg skrek "hold kjeft" til en antropolog som ønsket å diskutere med meg - og som tilkjennega dette ønsket - men som til tross for gjentatte oppfordringer nektet å la meg komme til orde.

Trenger jeg å nevne at menn - om enn i et 2/3-forhold til det totale antall gjester - med eiermine tok kontroll over musikken hele kvelden? Trenger jeg å nevne at den tilskrekede antropologen var i femtiårene, gråhåret og beskjegget, mens jeg er i tjueårene, blondhåret, og lebe-bestiftet?

Jeg tror ikke det. Men jeg nevner det likevel.

Feminisme? Hvem trenger det?

Jeg er ikke på fylla, leiligheten min lukter bare litt rart

Ikke marinér eiendelene dine - så som skinnvesker, jakker, luer, paraplyer - i rakı.

Hvis du allerede har marinert eiendelene dine i rakı; legg dem i en plastpose, forsegle den, og overlat den til renovasjonsetaten. Eiendelene dine vil ikke bli brukbare igjen om du vasker og lufter dem intenst. Derimot vil lukten av anis og gammal lerke smitte over på øvrige eiendeler - så som klær, lenestoler, leiligheter - og gi livet ditt i sin alminnelighet en eim av gal kattedame med langt fremskreden likøravhengighet.

Jeg håper dette er det siste jeg lærer om og av rakı på en stund.

Jeg er ikke bitter, jeg lukter bare litt rart

Ikke drikk rakı.

Hvis du likevel drikker rakı; sørg for at flaska har kork på før du legger den i veska di. Før. Ikke etter.

Ett glass vin gjør neppe skade, det er forlengelsen med øl, whisky og våkenatt jeg er skeptisk til

[Vekkerklokke]
[Assorterte gutturale lyder, klagende]

- I feel like shit.
- Well, I feel like a flower!

Studieteknikk

Vi er flere som sliter litt med denne semesterstarten.

t, for eksempel. Hun som skulle ligge der, én avdeling foran meg i løypa, som muse og ideal. Med domssamlinger som var lest til det bare var lo igjen av dem. Med lovsamlinger så fulle av fargemarkeringer og notesystemer at hjelpemiddelkontrollørene måtte nedsette en egen komité for å finne ut hvorvidt hun holdt seg innenfor regelverket. Og selvsagt ville hun ha holdt seg innenfor, med uovertruffen fingerspitzgefühl og beundringsverdig juridisk integritet.

Men nei. t tegner, hun. Fine dyr. På forelesning. Og så stikker hun etter halvgått løp.

Og jeg? Jeg sitter her i ørelappsstolen min og prøver å skjerpe konsentrasjonen med en pils. Hvis jeg når målet mitt i ettermiddag, får jeg én til når middagsgjesten dukker opp. Jeg lurer på hva som blir ferdig først, juridikumen min eller levra mi.

Skinnvæst?

Når én med og én uten gehør jammer inderlig i timesvis,
når noen klimprer Stilleste gutt på sovesal 1 til tostemt sang,
når noen kliner på kjøkkenet for så å beklage valget av mann,
når grandiosa-stekeren roses for sine kjøkkenferdigheter,
når stemmegaffelen går sin seiersgang fra gjest til gjest,
når Leif etterlyser munnharpe,
når Leif krever kornett,
når alle gjestene bortsett fra den langveisfarende og Leif har gått, når Leif ikke vil oppgi forsøket på å klemme ut en anstendig fanfare eller i det minste få lyd i hornet, når vertinnen demonstrerer Kongens fanfare for å understreke det urealistiske ved Leifs ambisjoner, når kornetten fravristes Leif med makt og han vennlig, men bestemt vises ut gjennom døren klokken sju om morgenen før den langveisfarende og vertinnen lager seg en nightcap av resterende rom og cola og kryper til sengs klokken kvart over åtte

- ja, da har det blitt etterfæst selv uten skinnvæst.

Godt begynt er halvt fullendt

Et julebord på Nationaltheatret bør ikke gjennomføres uten champagnevorspiel, tenkte vi.

Da jeg våknet søndag morgen, lettere desorientert, uten truse og med et ullskjerf rundt halsen, og skjønte at jeg befant meg i barndomshjemmet, forsto jeg at det hadde vært et vellykket vorspiel.

Så vellykket, faktisk, at jeg i boblerus sørget for å få med meg essensielle effekter så som leppe-pensel, kredittkort og pudderkvast videre til festen - men ikke nøkler av noe slag.

Så vellykket at jeg, allerede under hovedretten, begynte å bøffe andres rødvin så fort de så bort.

Så vellykket at jeg, med mulighet for å legge meg etter prittibåjs som Mads Ousdal og Nicolai Cleve Broch, satset alt på to inspisienter i femtiårene og en maestro med portvinsnese.

Så vellykket at jeg, etter å ha valset rundt i sølvsko på dansegulvet i et par timer, ble så akutt søvnig at jeg forlot festen. Bare for å oppdage at jeg var nøkkelløs, og derfor husløs.

Takk til samtlige ekser som unnlot å ta telefonen og derved sparte oss alle for pinligheter (selv om jeg kunne trengt losji, gitt), takk til den fulle amerikaneren som romsterte rundt på Karl Johan og forbannet nordmenn i sin alminnelighet og det norske klimaet i særdeleshet og dermed gjorde drosjeventingen litt mindre uutholdelig, og takk til mamma, som uten spørsmål eller hån slapp meg inn og fant frem dyne og sengetøy.

Det er mye mat i godt øl

Jeg blir en nokså ambisiøs kokk i fylla. Ikke så å forstå at jeg prøver meg på osso bucco eller crème brûlée - hånei, nei, nei. Jeg er mer der at jeg sjelden velger minste motstands vei - det vil si kebab, grændis eller en real blings med jarlsberg - før jeg kravler meg i seng.

I sommer våknet jeg et par ganger med rester av pannekaker med chèvre dandert utover kjøkkenbenk, spisebord og sengetøy.
Én morgen fant jeg ut at jeg, i nattens løp, hadde gått inn for å koke og braisere amandine-poteter i løk og balsamico-eddik.
Og én natt hadde jeg rakkernmeg lagd fiskeboller i (hjemmelaget!) hvit saus med kokte poteter og gulrøtter.

Det som imponerer meg mest med denne nattlige kjøkkenvirksomheten, er at jeg sjelden har noen erindring om å ha hakket løk eller å ha svettet over gryter og panner. Med andre ord, dette er mat tilberedt under nokså høy promille. Likevel blir den i de fleste tilfeller vellykket, etter restene å dømme.

Jeg kom til å tenke på denne min kulinariske åre i går, da jeg fullstendig uforberedt våknet opp til en hjemmelaget pytt i panne med bacon og speilegg. Senere på dagen oppdaget at jeg både hadde skrevet og publisert et blogginnlegg (nå slettet) uten fylle-ortografi, samt herjet litt rundt inne på Facebook.

Vanligvis forbinder jeg overstadig rus med vold, urinering på gatehjørner og annen form for kardemommelov-inkompatibel atferd. Men matlaging og ikke-injurierende tekstforfatting er jo uskyldige, ja, kanskje opppbyggelige, aktiviteter. Nå lurer jeg på hva som foregår av konstruktivitet i andres hjem etter at nachspielet er over.

Ikke in the mood for sarkasme

Når jeg tusler innom Mini-Mat før klokka åtte en lørdagsmorgen - med mascaraen på snei og matchende hår - og kjøper en frossenpizza og en halvliter appelsinjuice, og innehaveren sender meg avgårde med et "ha en fin dag": Er han da uforskammet, eller forsøker han å være hyggelig?