Da capo al fine o dal segno al fine?

Jeg blir så glad når jeg kjenner igjen et juridisk begrep og vet hva det betyr, for da får jeg følelsen av at jeg driver med repetisjon - og ikke med et hasardiøst skippertak.

Leidi er rett

En forståsegpåer som er glad i meg har forlangt at jeg skal lese mer pensum. Han har varslet at han kommer til å fingranske strekke.net etter tegn på at jeg er juridisk inspirert.

Forståsegpåeren har truet i lang tid. Da han i dag avlyste en intensjonskaffeavtale, bestemte jeg meg for å begynne på læreboka i internasjonale menneskerettigheter.

Og hva fant jeg? Hvilken epigraf hadde forfatteren valgt? Jo:

Snigelen

Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett
han gjev svarten
i farten
berre leidi er rett

Olav H Hauge

Så pøh på deg, forstådegpåer. Jeg er kanskje en snegle, men jeg har pensum i ryggen.

Studieteknikk

Vi er flere som sliter litt med denne semesterstarten.

t, for eksempel. Hun som skulle ligge der, én avdeling foran meg i løypa, som muse og ideal. Med domssamlinger som var lest til det bare var lo igjen av dem. Med lovsamlinger så fulle av fargemarkeringer og notesystemer at hjelpemiddelkontrollørene måtte nedsette en egen komité for å finne ut hvorvidt hun holdt seg innenfor regelverket. Og selvsagt ville hun ha holdt seg innenfor, med uovertruffen fingerspitzgefühl og beundringsverdig juridisk integritet.

Men nei. t tegner, hun. Fine dyr. På forelesning. Og så stikker hun etter halvgått løp.

Og jeg? Jeg sitter her i ørelappsstolen min og prøver å skjerpe konsentrasjonen med en pils. Hvis jeg når målet mitt i ettermiddag, får jeg én til når middagsgjesten dukker opp. Jeg lurer på hva som blir ferdig først, juridikumen min eller levra mi.

De late lege

Fem prosent av leserne mine har uttrykt at jeg, de lege ferenda, må skrive mer om emnene juss og kriminologi.

Men de lege lata er det knapphet på motivasjon ved Universitas Regia Fredriciana om dagen. Selv t - som er lenger fremskreden enn meg, sånn juridisk sett - har slått seg på sporadiske heisaturer i stedet for studieprogresjon.

Så mens vi alle venter på at Justitia atter skal bli min muse, kan vi måpe over dette. Jeg fatter ikke hvordan den kunne gå meg hus forbi dengang. Magnifique.

Det er ikke galt alt som er ugildt

De herrer Eckhoff & Smith kan forsikre meg om at "både ekteskap og nært vennskap kan f.eks. skape inhabilitet - men det er ikke derfor galt å være gift eller ha venner på en slik måte at inhabilitet kan oppstå."

Dersom de herrer Eckhoff & Smith fortsetter å gjøre rede for forvaltningsloven på denne måten, blir jeg kanskje nødt til å ta en titt på lovsamlingen selv. Jeg er redd den tid er forbi da jeg rodde i land toppkarakterer på generelle betraktninger og utenomsnakk.

Forvaltningsrettens gleder og sorger

Regressen springer over savannen

Jeg leser om løsning av juridiske oppgaver.
Det er noe jeg gjør av nød, ikke av lyst. Men innimellom dukker det opp språkbrokker som appellerer til estetikeren i meg. Konsentrasjonen løser seg opp i fire kopper kaffe, og jeg blir sittende og tankedrodle rundt ord som:

Springende regress
Dobbeltsuksesjon
Søkegod

Men i neste øyeblikk leser jeg at

Du må derfor alltid avgjøre om fullmektigen virkelig har fullmakt, og
eventuelt hva slags fullmakt han har, før du kan avgjøre om fullmaktsgiver
er bundet av de avtaler som fullmektigen måtte ha inngått på hans vegne,

og jeg blir igjen såpass virkelighetsorientert at jeg forstår at juss er juss og poesi er poesi, og never the twain shall meet.

Suprakonstitusjonalitet

Den norske grunnlovens § 112 beskriver hvordan grunnloven kan endres. Men § 112 setter ikke bare rammer for saksbehandlingen ved endringer - den regulerer også innholdet i endringene: "Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand".

Grunnloven hevder altså at grunnlovsendringer som strider mot lovens "Aand" og "Principer", vil være grunnlovsstridige - selv om den formelle prosedyren for grunnlovsendring er fulgt. Eidsvoldsmennene bega seg med § 112 ut i det spennende, men ulendte landskapet kalt "suprakonstitusjonalitet": Normer som står over konstitusjonen.*

Hvilken "Aand" og hvilke "Principer"?

Hva består så den norske grunnlovens "Aand" og "Principer" i? Det vet vi ikke - det er et tolkningsspørsmål, og det har så vidt jeg vet aldri blitt prøvet ved noen domstol. Svaret avhenger også av hvorvidt vi skal legge eidsvoldsmennenes forståelse eller en mer samtidig forståelse til grunn.

Likevel kan vi prøve å formulere noen prinsipper som er sentrale i grunnloven:

- Monarki (§ 1)
- Maktfordeling (Kap B, C og D)
- Nasjonal suverenitet (§ 1)
- Visse menneskerettigheter (§ 96 - bl.a. forbudt mot tortur, § 100 - ytringsfrihet)
- Statsreligion (§ 2, § 4, § 12)

Overstyring av suprakonstitusjonelle normer?

Antagelig kan flere av disse prinsippene lukes ut av grunnloven over tid, sånn at Norge for eksempel vil kunne avskaffe statsreligionen og monarkiet uten å komme i strid med grunnloven:

- Da religionsfriheten ble innført, brøt den neppe direkte med prinsippet om en statsreligion. Og jeg antar at avskaffelse av statsreligionen lar seg forene med en "Aand" og et "Princip" som faktisk knesetter fri religionsutøvelse.

- På samme måte kan vi tenke oss at Kronprins Haakon frasier seg tronen ved Kong Haralds død, og at ingen av de andre arvingene vil ta hans plass.** I et sånt tilfelle må man kunne anvende § 48 - noe som igjen åpner for bruk av § 40, og på sikt en utøvende makt uten Kongen som formelt overhode.

Paragraf 112 som paradoks

Det er ikke umulig at både statsreligion og statform vil bli endret i overskuelig fremtid, uten at lovgiveren går nøyere inn i en tolkning av § 112. Personlig tror jeg § 112 vil få ligge i fred, med mindre Stortinget prøver seg på forfatningsendringer som møter stor motstand i befolkningen.

Mer interessant er spørsmålet om hvorvidt ikke § 112 er et paradoks, i det den strider mot det demokratiske prinsippet som ellers gjennomsyrer lovteksten. Det evige filosofiske problemet om hvorvidt demokratiet kan sette grenser for demokratiet, kan ikke stedes til hvile gjennom henvisning til en snart 200 år gammel grunnlovsparagraf.

* Tanken om det suprakonstitusjonelle finner vi igjen i flere lands grunnlover. Den franske grunnloven av 1958 slår fast i sin § 89: "The republican form of government shall not be the object of an amendment." Med andre ord - grunnloven forbyr endring av statsform. En gjeninnføring av monarkiet vil være grunnlovsstridig.

** Grunnloven åpner riktignok ikke for abdikasjon - men det er juridisk ukontroversielt å forutsette at det er mulig. En grunnlov som pålegger noen rollen som statsoverhode mot vedkommendes vilje, ville være absurd.