fredag 4. januar 2008

Komme hjem til to uoppredde senger

- Du kan ikke gå ut uten lue nå! Har du ikke skjerf? Hvor er vottene dine?

Jeg torde ikke si at jeg ikke visste. Kanskje hadde jeg skjerf og lue og votter på hybelen min, kanskje hos mamma. Kanskje hadde jeg samlet sammen alt på en svart dag da alt snurpet hardt og jeg trodde at tingene mine skulle kvele meg, så jeg måtte samle dem sammen, fort fort i svarte søppelsekker som jeg bar ut når mørket var blitt like tett ute som inne.

- Det går fint, jeg fryser ikke.

Jeg torde ikke si at alt hadde stoppet opp, at jeg ikke gikk på skolen, at jeg ikke gikk på jobb, at jeg ikke gikk ut, at hybelen sto tom og at jeg bodde hos mamma fordi jeg var redd for å være alene med meg selv og tankene, snurpingen og mørket.

Jeg var jo ute, nå? Jeg smilte jo, nå? Jeg kjente jo noe godt inni meg, nå?

Jeg kjente noe godt inni meg. Jeg torde å si det likevel. Jeg lot ham få vite. Det var jo der jeg var, da.

Han så hvor jeg var, da. Han syntes at det var som det var. Det var som det var. Han syntes at jeg var fin.

*

- Duh, jeg fryser, få lua di, da! Joa, kommigjen, da! Vær litt snill, da! Ikke vær sint, da!

Å møte én jeg trodde jeg hadde ødelagt inni meg, sintet i stykker. Og så ikke bli sint. Og så kjenne at jeg tar så godt vare på meg selv, nå, at det var plass til å dele sorgen hans. Sorgen hans som var så brå, så stor, så stygg.

Å ta ham med hjem idet han var i ferd med å gå i oppløsning av fullskap og sorg. Å re opp gjestesenga, men likevel ende med å holde rundt ham, stille, hele natta. Fordi det var det han trengte. Og fordi jeg kunne, uten at noe gikk i stykker inni meg og uten at jeg ble full av sint.

Og så skilles som venner. Jeg, i meg selv, og han som gjorde meg så sint så sint, før. Han tapper meg ikke for krefter lenger. I natt tror jeg faktisk at han ga.

6 kommentarer:

  1. Jeg synes det var fint å lese om. Jeg hadde egentlig ikke noe mer å melde enn det.

    SvarSlett
  2. Takk. Det var fint å få skrevet det, også.

    SvarSlett
  3. Ja-a. Veldig fint å lese.

    SvarSlett
  4. Det er hyggelig hvis det ga andre noe å lese det.

    Jeg kom til å tenke på den første vintertøy-hendelsen da K forlangte å få lua mi. To forskjellige mennesker, og to forskjellige hendelser der noe brast, ble knyttet sammen inni meg. Og ut måtte det.

    SvarSlett
  5. hmmm, det er så deilig å oppdage at "sinten" inni har løsnet og blitt til noe godt som gjør det mulig å faktisk holde rundt noen igjen som du egentlig visste at det var detdu ville mest, holde rundt, selv om ting tok slutt, ble vonde, skapte disharmoni. Jeg liker ikke å ha med meg mennesker som lager ugreie på innsida mi, men det skjer, hele tiden, jeg lever for de dagen når jeg oppdager at noe har løsnet.

    Jeg kjenner meg så igjen...

    SvarSlett
  6. othilie: Ja, det er godt når det løsner.

    Som regel er det vel et spørsmål om ting i en selv. Har man blitt invadert, gjelder det å sette grenser.

    Enkelte handlinger er så åpenbart skadelige og krenkende at det sier seg selv at man ikke bør begå dem.
    Men jeg mener at noen krenkelser er et samarbeid mellom den som krenker og den som lar seg krenke. Nå tenker jeg ikke her på fysiske overgrep, men på alle grånyansene i følelseslivet. Man kan ikke kreve at andre er tankelesere. Man må selv si fra dersom ting blir vonde.

    Jeg etterstreber å ha færrest verkebyller mulig med meg videre i livet. Jeg tror på å dra trollet ut i sola.

    Dette var ikke et veldig stort troll, og dessuten et gammelt et, men likevel et trettende et. Og nå har det sprukket og viste seg å være en venn.

    Lykke til med sprekkingen!

    SvarSlett