Jeg var med i skolekorps som barn. Korpstiden ga meg mye - notekunnskap, spilleglede, øvelse i samspill. Men også korpsmedaljer har en bakside: Jeg får stadig flashbacks.
I dag har jeg hatt marsj-versjonen av Won't you come home Bill Bailey gående i sløyfe i hodet. Ethvert forsøk på å mønstre konsentrasjonen har effektivt blitt feid av banen av taktfast tuba og trillende tverrfløyter.
Ingenting er like jævlig som å høre tolvåringer kveste jazz på ustemte horn. Noe sånt fant jeg ikke på youtube. Men jeg vil at dere skal få et innblikk i mitt plagede sinn likevel. Denne dansken med fez og hans ensemble gjør et ærlig forsøk. Lytt og lid med meg.
Kjenner meg igjen (igjen).
SvarSlettAv og til dukker det opp noen linjer av et lite barokkstykke i hodet mitt. Det spilte vi i skolekorpset da jeg var fjortis. Det er ganske pent, egentlig, men jeg kan ikke huske verken tittel eller komponist. Jeg savner en søkemotor på nettet der man man kan nynne inn noen strofer..
Ellers synes jeg at tolvåringer som kvester klassisk på sure fioliner er enda et hakk verre.
abre - forhenværende trompetist.
Heh, jeg tror jeg har blitt spart for skolesymfonier og denslags utøy.
SvarSlettEn sånn nynne-søkemotor bør bli et folkekrav! I påvente av at noen andre enn meg tar affære, holder jeg meg til min gamle far. Han fikser som regel biffen. Og lærer meg kanskje en revyvise fra 30-tallet på kjøpet, og dét er jo alltids noe av et partytriks å ha i ermet.
Strekker - forhenværende kornettist som blir veldig bluesy med litt promille (men som er skeptisk til Leifs gjentatte messingherjing i fylla).