tirsdag 13. februar 2007

Det som er fint

Det var høst og fint, med lange solstriper på tregulvet på Bjølsen. Jeg åpnet brevet fra Lilla Gumman. Ut falt små lapper, større lapper, et brevark eller to. Alt var dekket med Lilla Gummans håndskrift. Nummerte lapper med svenske og franske ord om hverandre. Og så noen ubeskrevne reklamepostkort, plukket opp på caféer i Buenos Aires, Orléans og Göteborg. Igjen i konvolutten lå det en stiv kartongbit. En cd-single.

Ingen vill veta var du köpt din tröja, sto det på den. På singlen fantes det to spor. Tittelkuttet, og et spor som het Tous les garçons et les filles. Det var på grunn av det siste sporet Lilla Gumman sendte meg singlen, skrev hun. Lilla Gumman og jeg har en french connection. Det er derfor hun kan finne på å syns at St. Hanshaugen er nesten som Montmartre. Og det er derfor hun sender franske sanger i posten. Og fin var den, den franske sangen. Men det var Ingen vill veta var du köpt din tröja vi fikk på hjernen.

Och fast du lärt dig varje låt och fast du har en härlig båt,
så finns det ingen som vill röra vid din kind.

Nej, ingen sörjer när du dör, ingen ska sakna det du gör,
ingen vill veta var du köpt din tröja

sang vi, sammen med Raymond & Maria.

Det er fint å ha en french connection. Det er fint å ha en Lilla Gumman. Det er fint å få postkort med argentinsk kondomreklame. Det er fint å få brev som er skrevet på papirlapper: én på bussen, én på forelesning, én på jobb, noen på café. Det er fint å få ny musikk. Det er fint å snakke fransk med norsk og svensk aksent helt til trøttheten innhenter en og man må snakke svorsk i stedet.

Og så er det fint å ha en Harald. En å synge høyt med. En å synge høyt for. En å være kokk for. En å være skulder for. En å være ærlig med. En å være drita med. En som bryr seg om var jag köpt min tröja. En som lager tröjorna mine selv. De fineste tröjorna jeg vet om.

Jag vill veta var du köpt din tröja.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar