mandag 26. januar 2009

Om gulvboning og Sartre

I helgen har jeg bonet gulv og kjøpt giftering. Jeg fortalte et klokt menneske om den gode følelsen av å være voksen, og hun svarte: - Ja, det kan være ganske godt å være voksen, og oppdage at man kan få til nesten det man vil.

Det var følelsen av voksen allmakt som overveldet meg da jeg var atten år og skulle skaffe meg skattekort, og endte med å fjerne det ene etternavnet mitt - når jeg først var på ligningskontoret. Jeg kunne skatte! Jeg kunne stemme! Jeg kunne bestemme over mitt eget navn! Og jeg gjorde det, alt sammen.

Men i helgen brukte jeg allmakten til å bone gulv, og fint og blankt ble det! Ettersom stua måtte tømmes først, bestemte jeg meg for å gå gjennom de siste flyttekassene som sto der i en krok. Jeg fant noen kilo med heftede bøker på fransk, hovedsakelig Sartre. Erlend hadde vært snill nok til å gi dem bort til meg, den gangen han uansett skulle kvitte seg med dem.

Det er nokså nøyaktig fem år siden jeg første gang leste Sartre, og særlig La nausée både imponerte og skremte meg. Eksistensialisme er så avgjort ikke det lureste å gi seg i kast med når man er alene, og litt deprimert, i et fremmed land. Senere tenkte jeg at Sartre får jeg bare lese i sommerhalvåret, og bare dersom jeg trener regelmessig og er sjelelig stabil.

Jeg har ærlig talt ikke lest så mye Sartre siden.

Hva skal jeg gjøre med bøkene nå? Gi dem videre? Lagre dem i boden mens jeg venter på sol og vilje til fysisk fostring?

Kanskje er det trygt å lese Sartre når man er glad og har nybonede gulv, kanskje det ikke trenger å være sommer. Kanskje kan jeg ha dem stående fremme, og lese dem en dag jeg føler meg særlig allmektig. Alle Sartres bøker skulle hatt en bruksanvisning på tittelbladet: Må bare leses på stigende mestringsfølelse.

Bøkene unnslipper boden og Fretex i første omgang. Jeg har troen på at Sartre har noe å fortelle meg, selv om det er ubehagelig. Men i dag skal jeg bare jobbe og lese lette tekster. Når jeg kommer hjem, vil jeg legge meg på gulvet og lukte på det mens jeg hører på Björk.

9 kommentarer:

  1. Takker! Det er hyggelig. Men som litteraturviter kan du vel komme med noen passende ord om Sartre også? Jo?

    SvarSlett
  2. Ojoj, gratulerer!
    Dette høres veldig voksent ut, både Sartre, ring og boning.

    SvarSlett
  3. Gi bøkene videre. Jeg føler meg litt uggen ved tanken på at de skal havne i en kald grav.

    SvarSlett
  4. Husj ja, Sartre kan være ganske knugende for humøret, uansett hvor imponert man blir. Men jeg er veldig, veldig glad i Huis Clos. Det var en stor leseropplevelse da jeg var sånn nitten-tjue. Den er jo ikke så skrekkelig tung, heller - så man kommer seg fort videre og opp igjen etterpå.

    SvarSlett
  5. Frøken Skavlan: Sartre er da mer en ungdomsforeteelse (jfr Hannes kommentar rett over her), siden blir man eldre, tungsindig - og tør ikke mer. Boning, derimot, er voksen-stas som kan anbefales! Om ringene kan jeg bare si "selvfridd er velfridd". :D

    Erlend: D'accord, du bestemmer. Men kaller du soverommet mitt "en kald grav"?

    Hanne: Hmmm, Huis Clos er en del av den eksistensialistiske bokpakken fra Erlend. Kanskje jeg skal fiske den ut før jeg gir den videre?

    SvarSlett
  6. Erlend: Jeg moderer meg, da jeg innser at jeg nevnte boden som lagringsalternativ. Boden er imidlertid bare fjernarkiv. Nærarkivet er i stua, mellomarkivet på soverommet. Skulle nok fått plass til Jean-Paul ved siden av ektesengen!

    SvarSlett
  7. Huff, hvordan skal jeg ro meg ut av dette, mon tro?

    «We must be patient: but I cannot choose but weep, to think they should lay him i' the cold ground.» (Hamlet)

    Antakelig bør jeg avstå fra å kommentere spørsmålet ditt nærmere, siden svaret formodentlig vil bringe meg langt ut på en freudiansk glattis ;-)

    SvarSlett
  8. Og for ordens skyld, bøkene er dine til odel og eie!

    SvarSlett