Så kom den, dagen da det ikke gjorde vondt lenger.
Og dagen da jeg ikke lenger var sint.
Dagen da jeg møtte opp, pustet selv om det gjorde vondt, lot meg granske uten å prøve å gjemme meg. Dagen da jeg sa at jeg hadde tenkt å utebli, men at jeg var glad for at jeg kom likevel. Dagen da jeg tok inn over meg at det handler om selvhjelp, ikke om prestasjon.
Den dagen da jeg følte meg trygg nok til å være svak, uten å rettferdiggjøre meg.
Og dagen da jeg følte for lebestift igjen, en mørk rosa i stedet for den skarpe, røde.
Dagen da jeg la den smale hånda hennes på rumpa mi, og vi begge lo av hvor rund og myk og god den er, og smilte fordi sånn skal den få lov til å være.
Dagen da han sa at han ville ha meg, hele meg, pjusk eller ei. Og dagen da jeg sa at jeg ville ha ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar