Julestemning

Hvem sa at man ikke kan få julestemning i (relativt) nyinnflyttet bolig? Ikke jeg, i alle fall! Litt sånn på forskudd ønsker jeg god jul til alle og i sær til enhver!



Det er nok for sent å skaffe seg en nekrotisk nellikappelsin i år, men hvis dere begynner rundt 1. desember neste år, skal det la seg gjøre. Lykke til!

Semester

Semesteret er over. Det endte ikke med skippertak.

Neste halvår skal jeg verken gifte meg, kjøpe leilighet, jobbe 15 timer i uka eller ta mer enn 30 studiepoeng. Jeg skal derimot forskeliforske og skrive masteroppgave og jobbe akkurat passe mye ved siden av, mens jeg bor i den deilige leiligheten min sammen med mannen min, som er så fin at han snart får sokkeholdere og hatt og må tiltales med "De" og "herr".

Som student må jeg jobbe i desember, men hjernen min har tatt ferie frem til begynnelsen av januar. Henvendelser kan stiftes opp på oppslagstavlen i entreen til hoved-Deichman. Jeg stikker innom av og til for å låne mer P. D. James.

Foto: wiccked , lisens CC BY-NC-ND 2.0

Rettszoologi?

Midt i en hektisk eksamensuke med heftig skriving og hyppig feilstaving av fagfeltet mitt ("retssologi", "restsosioolgi", "rettsslologi" og så videre), ble en ny stavemåte foreslått per twitter i dag: rettszoologi.

Jeg fniste nesten ingenting inni meg da jeg straks etter deltok på en faglunsj der hele faunaen av flotte fagfolk var representert.

(Godt at jeg selv er blottet for snurrige trekk.)

Dagens "akademiske" gjennombrudd

Jeg bør alltid lage fire-fem middager søndagen før jeg går inn i studiemessig panikkarbeidsuke. Ordentlig mat demper smerten ved blodslit.


(Et annet gjennombrudd)

Sånn kan et studieløp også være

Jeg begynte å studere kriminologi i 2004 fordi jeg var interessert i strafferett og straffesystemer. I løpet av det første året med kriminologi savnet jeg de juridiske perspektivene, og hoppet over til jusstudiene.

Etter to år med juss var jeg lei av det pedagogiske opplegget på jussen i Oslo. Dessuten greide jeg ikke å interessere meg noe videre for emner som selskapsrett og obligasjonsrett, så å gjøre ferdig en juridisk utdannelse fristet ikke.

Jeg valgte å gjøre ferdig bachelorgraden min i kriminologi i stedet, med juss som støtteemner og frie emner. Mens jeg skrev bacheloroppgave, syntes jeg det var fælt ikke å kunne bruke mer av jusskunnskapene mine. Veilederen min, som var rettssosiolog, ba meg flere ganger om å tone ned det juridiske preget i teksten. Jeg oppfattet dette som meningsløst, ettersom jeg tok mål av meg til å drøfte en paragraf i den nye utlendingsloven i lys av kriminologisk teori. Og så skulle ikke jussen være relevant? Jeg lurte fælt på om jeg egentlig hørte hjemme i akademia, og i hvilken disiplin jeg eventuelt passet inn.

Fem år etter at jeg begynte å studere kriminologi - fordi jeg var interessert i strafferett - tar jeg mastergrad i rettssosiologi. Jussen får jeg bruke, den sosiologiske forståelsen jeg har fått gjennom kriminologistudene tar jeg med meg - og interessefeltet mitt er for tiden spesiell forvaltningsrett. Både svært nær utgangspunktet mitt, og samtidig et stykke unna. Jeg tilhører samme institutt som da jeg begynte ved UiO, og har hele tiden holdt meg til juridisk fakultet. Jeg er stadig opptatt av rettslige problemstillinger. Men både perspektiver, metoder og rettsområde ligger delvis utenfor kriminologien.

Jeg skrev dette for å prøve å oppsummere for meg selv hvordan jeg havnet her hvor jeg er nå. Det er ingen vits i å legge skjul på at jeg har grått mye underveis, og tvilt både på valgene jeg har tatt og mine egne evner og muligheter. Da jeg begynte, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle hoppe frem og tilbake mellom instituttene. Det har ikke hjulpet at universitetsstudier i dag preges av modultenkning og tidspress - jeg så aldri for meg muligheten til å sette sammen et studie som interesserte meg helhjertet. Men i dag er jeg fullstendig sikker på at det er i rettssosiologien jeg hører hjemme. Jeg elsker faget mitt, og har stor glede og nytte av den litt uvanlige sammensetningen av samfunnsfag og juss.

Du kan like gjerne gå hjem fra lesesalen

når du har skrevet "effiktivitet", "instutusjonalisering" eller "apllication" mer enn tre ganger i løpet av en halvtime.

Sosiologi av lov/lawsociology

Jeg har 290 studiepoeng, eller oppunder 100 vekttall. Har lært noe. Men jeg lurer fortsatt på når jeg skal bli vant til å lese tekst på engelsk eller fransk, og notere på norsk samtidig.

Ja, det lurer jeg på.

[Redigert: Uavhengig av antall år med høyere studier, faller jeg tilbake på min avdøde historielærers PØSK-skjema nå som jeg leser et oversiktsverk over rettssosiologiens historie. Jeg føler trang til å sortere alle opplysninger i et system med fire kolonner - én for politiske tema, én for økonomiske, én for sosiale og én for kulturelle forhold. - PØSK, PØSK, PØSK, sier det i hodet. Jeg ønsker denne gamle traveren velkommen i mangel på annen studieteknikk. Velkommen!]

Stensilkunst på Sofienberg lyste opp en tur i regnvær.

Hedenskapets nød

Da har jeg forsikret meg om at jeg ikke er registrert som medlem i statskirken. I tillegg har jeg meldt meg inn i Human-Etisk forbund. De som måtte bekymre seg for min udødelige sjels frelse, får stemme i sammen med Nilssen og Andersen:

Moro for gnunga

Billig moro for de overtrøtte: spis deg stappmett på stekt makrell. Se så naturprogram om gnuens vandring over savannen sammen med tilsvarende mette og/eller trøtte venner. Det får du gnuelig god gnhumor av.

Nylært

Jeg skrev en gang en småpoetisk tekst om vaner jeg har plukket opp fordi jeg har vært glad i ulike mennesker.

I dag har jeg et uventet tillegg til lista: Jeg syns potetgaffel er et smått genialt redskap.

Dét var da vel en god refleksjon fem timer før muntlig eksamen?

Aldri så godt at det ikke er galt for noe

Fordel med store svelgesmerter: Vaniljesaus rykker opp fra klassen "dessert" til klassen "mat".

Ulempe med store svelgesmerter: Vaniljesaus regnes som mat, men får den samme emne bismaken som alt annet man spiser.

Å åpne diskusjonen

Kriminolog Nils Christie har i mange år vært opptatt av å bruke språket på en måte som inviterer så mange som mulig inn i samtalen. Nå har han skrevet en bok som samler tanker om emnet, Små ord for store spørsmål.

Et av Christies viktigste poenger er at faguttrykk som siver ut i forskningsformidlingen, bidrar til å lukke temaene for diskusjon. I boka løfter han frem gode grunner til at samfunnsfag ikke bør lukkes og holdes innen "stammen" av fagfolk. Som han påpeker: Hans bok Hvis skolen ikke fantes kunne ha fått tittelen Utdanningsinstitusjonen som mottaker av residualkategorier i høyindustrialiserte samfunn. Da måtte språket i boka fulgt opp tittelen. Jeg legger til: Ville en sånn bok blitt lest og drøftet utenfor en spesialisert fagkrets? Hvis skolen ikke fantes ble dét.

Og hva er målet med å drive samfunnsforskning? Det er noe mer enn å kartlegge og tallfeste sosiale fenomener, selv om kartlegging og tallfesting kan være avgjørende - ikke minst har kartleggingen av tingenes (begredelige) tilstand vært avgjørende for sikringen av fangers rettigheter i Norge de siste 40 årene. Men dét var en digresjon. Det jeg prøver å få frem, er at jeg har stor sans for Christies ideal for samfunnsforskerens virke:

Noe av det viktigste er kanskje å oppgradere folks egenerfaringer, hjelpe mennesker til å utforske sine egne erfaringer, gjøre erfaringene gyldige og derved gjøre erfaringenes bærere tryggere. Trygge på at de gjennom sitt liv har erfart noe viktig, noe som gir dem mulighet for å forstå tilgrensende temaer, og derved med uttalerett på mange arenaer. Kanskje samfunnsforskeres viktigste rolle er å skape forutsetninger for at folk skal se at de vet noe, og derved også se at de er noe verd.*

I de diskusjonene som jeg ofte følger i blogger - mellom studenter og nattresepsjonister og fysikere og kulturkjerringer - blir fagordene mindre brukbare, utvekslingen av tanker og erfaringer viktigere. Jeg syns det er bra. Jeg blir klokere av det.


*Små ord for store spørsmål, side 53-54.

Ungkvinne

Jeg tror jeg spikret ungkvinnegraden min i dag. Ja, det tror jeg faktisk. Det betyr at jeg til høsten kan meske meg med rettssosiologi og atter rettssosiologi.

Det kan feires på to måter: enten med rødvin, eller med mer rødvin.

Alternativ to var mest fristende.

Eksamensbananza?

Fra den vanligvis nøkterne kokeboka mi - en sånn en uten fotografier:

Bananzakake*

Neida, jeg baker ikke. Jeg finpusser på 12 000 ord som skal leveres på mandag.



*En slags bløtkake med bananfyll, oppskriften virker temmelig ekkel.

Solo-is på sin plass

Det er sjuende etasje og sol og bachelor-innspurt. Jeg har omsider funnet det teoretiske begrepet som får alt til å falle på plass i en analyse av en paragraf i den nye utlendingsloven. Det er avstikkere til kroppshår, det er solo-is og jeg søler på skjerfet som jeg bruker inne for ikke å bli vårforkjølet. Det er nordisk hud som er blitt solbrent, det er slapp kantine-wok, det er hvite løgn-eposter til veileder hvor jeg overdriver fremdriften. Det er klissete fingre, tyn av utskriftskvoten, det er gemyttlig stemning i kriminologireiret på St. Olavs plass. Og om en måned er jeg ferdig med laveregradsstudier.

Et fast holdepunkt i en usikker verden (fylla fortsetter)

Er det noe som er sikkert, så er det vel at blåsen stadig er blå. Eller noe.

Belle and Sebastian: The blues are still blue (fine musikken)

Fordeler og ulemper med fylla midt på blanke dagen (fylla)

Fordeler:

- Euforien over vel avlagt eksamen varer lenger
- Skepsisen til å utsette nordisk hud for sollys blir noe svekket/fullstendig kneblet

Ulemper:

- Den mørkt 60-vasken må tas en annen dag
- Der er potetgull utover hele stuegulvet/spisebordet


Konklusjon: Fylla midt på blanke dagen er å foretrekke fremfor ikkefylla (i solskinn, vel å merke)

Ett år eldre og like ung

Jeg vet at jeg har bursdag når jeg blir vekket med kazoo og tiramisù. Riktignok fikk jeg ikke det jeg ønsket meg aller mest (en hamster ved navn Clifford), men den kazoosoloen var så gripende at jeg fortsatt er glad. Hurra for meg!

Dagens akademiske gjennombrudd:

Jeg tenker best uten bh.

Ellers merker jeg meg at det er helt ok å lese og skrive ved vindusplass i niende etasje, og at jeg setter pris på at mange medstudenter vedblir å påske seg. Det betyr både mindre bråk og mer selvgodhet for meg.

Hørt på kurs

- Og hvis dere får en forsendelse dere er skeptiske til, så kontakt noen på sentralen. Dytt ansvaret over på noen på et høyere lønnstrinn! Det er ingen mening i at dere skal ta sånne vanskelige avgjørelser med den lønna dere får.

Sa mannen på høyeste lønnstrinn. Et råd med tyngde, der altså.

Saftis, grateng, mors klokskap

Jo eldre jeg blir, desto mer enig blir jeg i min mors omkved*: Det er hverdager det er flest av.

Lykkefølelsen min er innrettet deretter. Lykken er å skeie ut før lønning - med to saftis, med en bunt påskeliljer for tretti kroner. Lykken er å gå hjem i aprilsol, for så å lage grateng av gårsdagens middagsrester. Lykken er at han jeg bor sammen med, tenner telys som han setter på bordet når vi skal spise. Lykken er gode filmer lånt helt gratis på biblioteket.

Det er hverdager det er flest av.

(Marthe Glad har skrevet fint om kunstig luksus. Kunstig luksus kan også være en del av hverdagslykken).

*Jeg er enig med mor når jeg er full også. Mor er klok.

Svigermor er en drøm

Raad til unge Fruer.

Naar den unge frue er vel installeret i sit nye hjem og skal paatage sige sine nye forpligtelser, kan hun let komme til at kjende sig lit "høi i hatten", som ungdommen siger. Nu har hun jo sikret sig en mand, en forsørger, og alt er vel. Det er da let at glemme det faktum, at for en mand indebærer den nye tilværelse et tab: det frie og uforpligtende liv, han førte inden indgaaelse af ægteskab er ham nu tabt for altid.

Det siger sig selv, at om den nygifte unge hustru vælger at sove udover dagen, tage let paa sine husmorpligter, klæde sig tilfældig og uden omhu, sætte sit haar som det falder sig og modtage sin mand om aftenen med et sjusket ydre og halvfærdig mad der er mindre end godt tillavet - da risikerer hun at hendes mand fordtryder bryllupet og længes saa mæget tilbage til den ungkarlige frihed, at hele ægteskabet staar i fare.

Jeg vil derfor opfordre alle unge nygifte fruer til at udvise den største flid og agtpaagivenhed. Har du været så heldig at faa dig en mand, da hold paa ham med alle forhaandenværende midler, saasom god og nærende mad, et velplejet ydre og - om muligt - smukke frisurer. Hav til enhver tid hans barbervand klart (ikke for hedt, ikke for koldt). Vis hans mor en lille opmærksomhed fra tid til anden, f.ex. spadser en tur i parken med den gamle dame. Det vil baade hun og dit ægteskab være godt tjent med. Og du selv vil komme styrket og forfrisket hjem fra turen, men klare øine, røde kinder og den gode samvittighed, der er det bedste grundlag for et lykkelig samliv.

En som vil Dem vel

(Brevet lå i postkassen i går. Jeg har beholdt de små uregelmessighetene i tiltale- og stavemåte. De vekket en mistanke som jeg raskt fikk bekreftet: Dette har "den gamle dame" selv kokt i hop. Vi gratulerer! Teksten er jo ellers som tatt ut av Glambibliotekarens fornøyelige kategori Gode råd fra fordums tider.)

Mor hadde rett da hun snakket om å bli ført i dans (fylla)

Ha-ha!

Det siste jeg sa til min høyere vedkommende før han besvimte var "jeg skal bare spise pizza, og så legge meg - ikke fylleblogge" - men jeg skulle jo fylleblogge! Hurra.

Først digresjon, så poeng.

Digresjon: Da jeg var ti år gammel, gikk jeg på kurs i selskapsdans. Swing, samba, polka, og så videre. Det skal sies at jeg har til gode å bruke polkakunnskapene i selskapelig sammenheng, men dét er en digresjon i digresjonen.
Poenget er at vi var bare tre påmeldte på dansekurset (veldig vanskelig ikke å skrive "danskekurset" her, tok meg tre forsøk. T9 kan ta seg en bolle). Alle tre var jenter, og danselæreren var kvinne. Følgelig måtte vi alle øve på å føre, etter tur.
Jeg har alltid vært bestemt av meg, og likte godt å føre. Dessverre har jeg ikke innsett hvor mye øvelse og disiplin god føring i dans krever, derfor er jeg ikke god til å føre. Men jeg skulle ønske at jeg var det.

Poeng: I dag danset jeg - som vanlig - med en dansekyndig venn av min høyere halvdel. Og det er så morsomt! Hver gang! Selv om jeg sier "pass på turene, jeg er full", så sier han "det er mitt ansvar at turene går bra. Det blir først et problem når jeg er for full", og jeg faller pladask. Det er skrekkelig sjarmerende å bli ført! Jeg vil også kunne føre! Alle mennesker av alle kjønn burde lære seg å føre i dans - for det er så morsomt å bli ført. Så kan vi jo bare bytte på å føre?

Jeg har vært i dårligere humør

Det er nesten så jeg ikke ergrer meg over tvungent gruppearbeid. Men det lille stikket av surmagethet jeg kjenner idet jeg skal av sted, forsikrer meg om at jeg fortsatt er meg selv, til tross for at jeg er ganske klissete i hodet. Hei hurra, sa brura, hu la brurestasen på hylla.

Sa brura

Jeg gifter meg på fredag, men akkurat nå virker vielsen som en rent hypotetisk størrelse. Jeg sitter nedsyltet i obligatoriske oppgaver i både kvalitativ og kvantitativ metode. Ingen blir vel overrasket om jeg forteller at min begeistring for kjikvadrattesting HAR vært større. Og i kveld skal jeg ut og observere påstigningskultur på en av Oslos t-banestasjoner. Grøff.

Men:

Jeg har nyfrisert hår, nyfargede øyenbryn - og verdens fineste bryllupssko. Legger vi til København og en champagneskvett, skal vi nok få verifisert den vielsen, tenker jeg.

Händleliste?

Hvis man var musikkviter, kunne det jo hende at man fikk mer eller mindre teite, mer eller mindre fagrelaterte, gaver av vennene sine.

Hvis man var musikkviter, og i tillegg hadde en samboer med sans for gla'pinlig humor, kunne det jo hende at slike gaver sporenstreks ble tatt i bruk idet de dukket opp fra fortidens gjemmer.

For-fest uten bygdedyr (fylla)

Abre skrev om bygdedyret. Jeg har tenkt på det innlegget.

Selv er jeg født og oppvokst innenfor Ringvei 2 i Oslo. Det er riktignok et geografisk område som rommer like mange mennesker som en stor norsk by - men likevel: Man skulle tro at det arter seg mer som en landsby?

Jeg vet ikke helt. Jeg omgås Pingu regelmessig, men bortsett fra dét er det sjelden jeg så mye som ser mennesker jeg gikk på barne- eller ungdomsskole med. * For å illustrere: Jeg traff en ungdomsskolebekjent - initiert - for åtte måneder siden, og jeg traff en barneskolebekjent - initiert - for to år siden.

I dag var jeg på for-fest hos en bekjent jeg gikk på videregående med. Hos henne traff jeg en kvinne jeg har gått i barnehage med. Det var så rart! Vi har sett hverandre innimellom, men jeg kan ikke huske å ha ført en samtale med henne siden barnehagen. Der satt vi, to voksne mennesker, og båndet mellom oss var altså barnehagen. Det lot ikke til at vi hadde allverdens å snakke om i dag. Jeg husker at moren hennes hadde en samling av barbiedukker fra sekstitallet, med klær og tilbehør og alt. Vi fikk se på dem - men ikke leke med dem. De var flotte! Det nevnte jeg, og hun husket.

For min del ble for-festen sluttfest, de andre endte opp på et utested hvor jeg ikke orket å være. En slitsom mann i køen foran utestedet (jeg går vanligvis ikke på steder der man må stå i kø) prøvde å sjarmere meg med mandalsdialekten sin. Jeg sa: - Jeg er ikke interessert, og dessuten minner dialekten din meg om bestemoren min. Han sa: - Alle bestemødre elsker meg.

Jada, jada, jada. Jeg foretrekker å legge meg, nå som jeg har fylleblogget ferdig.



(*Inntaksreglene for videregående er litt varierende i Oslo. Da jeg begynte på videregående, var det ikke geografisk regulert inntak. Så jeg har gått på videregeående med folk fra hele byen.)

Om gulvboning og Sartre

I helgen har jeg bonet gulv og kjøpt giftering. Jeg fortalte et klokt menneske om den gode følelsen av å være voksen, og hun svarte: - Ja, det kan være ganske godt å være voksen, og oppdage at man kan få til nesten det man vil.

Det var følelsen av voksen allmakt som overveldet meg da jeg var atten år og skulle skaffe meg skattekort, og endte med å fjerne det ene etternavnet mitt - når jeg først var på ligningskontoret. Jeg kunne skatte! Jeg kunne stemme! Jeg kunne bestemme over mitt eget navn! Og jeg gjorde det, alt sammen.

Men i helgen brukte jeg allmakten til å bone gulv, og fint og blankt ble det! Ettersom stua måtte tømmes først, bestemte jeg meg for å gå gjennom de siste flyttekassene som sto der i en krok. Jeg fant noen kilo med heftede bøker på fransk, hovedsakelig Sartre. Erlend hadde vært snill nok til å gi dem bort til meg, den gangen han uansett skulle kvitte seg med dem.

Det er nokså nøyaktig fem år siden jeg første gang leste Sartre, og særlig La nausée både imponerte og skremte meg. Eksistensialisme er så avgjort ikke det lureste å gi seg i kast med når man er alene, og litt deprimert, i et fremmed land. Senere tenkte jeg at Sartre får jeg bare lese i sommerhalvåret, og bare dersom jeg trener regelmessig og er sjelelig stabil.

Jeg har ærlig talt ikke lest så mye Sartre siden.

Hva skal jeg gjøre med bøkene nå? Gi dem videre? Lagre dem i boden mens jeg venter på sol og vilje til fysisk fostring?

Kanskje er det trygt å lese Sartre når man er glad og har nybonede gulv, kanskje det ikke trenger å være sommer. Kanskje kan jeg ha dem stående fremme, og lese dem en dag jeg føler meg særlig allmektig. Alle Sartres bøker skulle hatt en bruksanvisning på tittelbladet: Må bare leses på stigende mestringsfølelse.

Bøkene unnslipper boden og Fretex i første omgang. Jeg har troen på at Sartre har noe å fortelle meg, selv om det er ubehagelig. Men i dag skal jeg bare jobbe og lese lette tekster. Når jeg kommer hjem, vil jeg legge meg på gulvet og lukte på det mens jeg hører på Björk.

Noen ganger er jobben min sånn

Gjennom Slottsparken litt før sju om morgenen. Nysnø og stille. Vett til å ta på meg gummistøvler! Mennesker som kløner seg gjennom snøfonnene langs veien, vi smiler konspiratorisk til hverandre. Lyden av rådhusets klokkespill klokka sju.

Fremme på jobb: Sitte i en fredelig krok med selvvalgt pensum. Druer. Nettaviser. Vifteovn foran føttene. Gratis kaffe i kantina. De fleste som passerer gjennom resepsjonen smiler og sier noen ord om snøen. Noen få forbanner vinteren. Jeg smiler til alle, tenker at det er lenge til eksamen og fire dager til lønning, og gleder meg til suppen jeg skal lage i kveld. Må huske å kjøpe hvitløk.

Leiligheten min har hullkort-lås. Som tilfellet ofte er med slike låser, er de konstruert slik at når døra først er lukket igjen, kan den ikke åpnes fra utsiden uten nøkkelkort.

For å få lukket døra til leiligheten min fra utsiden, må jeg la nøkkelkortet mitt stå i låsen. Dette er ganske lurt, for det forhindrer meg i å låse meg ute. Nøkkelen må alltid med!

Likevel tar jeg meg i å hisse meg opp, utvikle indre tourettes - samt påberope meg retten til å låse meg ute fra min egen bolig - omtrent annenhver gang jeg skal ut en tur. For det er pokker så upraktisk å måtte bruke to hender for å lukke igjen en utgangsdør.