Et av Christies viktigste poenger er at faguttrykk som siver ut i forskningsformidlingen, bidrar til å lukke temaene for diskusjon. I boka løfter han frem gode grunner til at samfunnsfag ikke bør lukkes og holdes innen "stammen" av fagfolk. Som han påpeker: Hans bok Hvis skolen ikke fantes kunne ha fått tittelen Utdanningsinstitusjonen som mottaker av residualkategorier i høyindustrialiserte samfunn. Da måtte språket i boka fulgt opp tittelen. Jeg legger til: Ville en sånn bok blitt lest og drøftet utenfor en spesialisert fagkrets? Hvis skolen ikke fantes ble dét.
Og hva er målet med å drive samfunnsforskning? Det er noe mer enn å kartlegge og tallfeste sosiale fenomener, selv om kartlegging og tallfesting kan være avgjørende - ikke minst har kartleggingen av tingenes (begredelige) tilstand vært avgjørende for sikringen av fangers rettigheter i Norge de siste 40 årene. Men dét var en digresjon. Det jeg prøver å få frem, er at jeg har stor sans for Christies ideal for samfunnsforskerens virke:
Noe av det viktigste er kanskje å oppgradere folks egenerfaringer, hjelpe mennesker til å utforske sine egne erfaringer, gjøre erfaringene gyldige og derved gjøre erfaringenes bærere tryggere. Trygge på at de gjennom sitt liv har erfart noe viktig, noe som gir dem mulighet for å forstå tilgrensende temaer, og derved med uttalerett på mange arenaer. Kanskje samfunnsforskeres viktigste rolle er å skape forutsetninger for at folk skal se at de vet noe, og derved også se at de er noe verd.*
I de diskusjonene som jeg ofte følger i blogger - mellom studenter og nattresepsjonister og fysikere og kulturkjerringer - blir fagordene mindre brukbare, utvekslingen av tanker og erfaringer viktigere. Jeg syns det er bra. Jeg blir klokere av det.
*Små ord for store spørsmål, side 53-54.
Enig
SvarSlettSant nok.
SvarSlettMen litt kompetansetildelingskompetanse og schwarzschildradier og sannsynlighetsmaksimeringsestimatorer må det vel dog være plass til? Som alkotest, i det minste?