En prinsippenes kvinne

- Jeg var på byen forrige helg, sammen med en kollega, og så traff vi en venn av ham.
- Å ja?
- Ja, en mann, altså.
- Ååå ja?
- Ja, han var skikkelig heit! Og ganske hyggelig, lett å prate med. Og så blei det rimelig seint, da, og så blei jeg med ham hjem. Og så... ja. Så blei det pulings, da, veit du. Og han var så heit! Så innmari dritfin og heit!
- Så hyggelig, da?
- Ja! Men... det som er litt teit, er at jeg kunne ha tenkt meg å treffe ham igjen.
- Teit, åssen da?
- Jo, for han var skikkelig heit, samtidig som han ikke var helt min type. Ikke noen jeg kunne forelska meg i, liksom. Og du veit jo at jeg har sett etter en pulevenn. Så det var liksom perfekt, ikke sant?
- Joda..?
- Men så... så viser det seg at han er veganer. Fy faen!
- ...?
- Ja, altså, hadde det vært på grunn av klima og forbruk og sånt... men nei! Det er fordi han syns det er dumt å drepe for å spise!
- ...
- Ja, fy faen. Helt forjævlig. Skikkelig turnoff. Så ham kan jeg ikke treffe igjen.
- Fordi han er veganer?
- Ja.
- Fordi han er veganer fordi han syns det er galt å drepe dyr?
- Ja!
- Neivel.
- Men det er synd, ass. For han var skikkelig heit!

Ett glass vin gjør neppe skade, det er forlengelsen med øl, whisky og våkenatt jeg er skeptisk til

[Vekkerklokke]
[Assorterte gutturale lyder, klagende]

- I feel like shit.
- Well, I feel like a flower!

1/52

På tirsdag spiste jeg middag med Innflytteren, som jeg har kjent i et par uker. Innflytteren, som er kynisk og rå med et søtt, lite smil. Innflytteren, som spiller elektrisk piano når han ikke får sove, og som har et oppheng på vinnere av Spellemannsprisen. Innflytteren, som har fysikk som sitt levebrød, og som prakker på meg fagbøker om historie og samfunn med nesten like stor iver som han tar imot den surrealistiske skjønnlitteraturen jeg plukker ut til ham.

På onsdag fikk jeg besøk av Eff. Eff, som jeg traff på en fest for to år siden, og som jeg la merke til fordi han var en øy av pragmatisk fornuft i en pøl av slitsom synsing. Eff, som jeg treffer med ujevne mellomrom, men som alltid er en givende samtalepartner. Eff, som jeg går de lengste byturene med. Eff, som denne kvelden overrasket med gitarferdigheter og en langt bedre sangstemme enn jeg visste at han hadde. Eff, som arrangerer økumeniske møter som jeg alltid får vite om litt for sent til å delta på. Eff, som er blitt mer profan, og som kanskje liker det. Eff, som er så alvorlig at det både morer og forundrer.

På torsdag spiste jeg lunsj med Bix. Bix, som gikk i klassen min på videregående. Bix, som er det aller mest fordomsfrie mennesket jeg kjenner. Bix, som forsvinner utenlands i lange perioder, men som alltid er åpen og fin å møte igjen når hun kommer tilbake. Bix, som har et ansikt så lettlest at det grenser til det komiske. Bix, som aldri går av veien for et glass vin midt på dagen eller en grøftefyll nattestid. Bix, som alltid får meg til å le av meg selv, og av henne, og av livet.

Senere på torsdag spiste jeg middag med Pingu. Pingu, som jeg har kjent siden jeg var to år gammel. Pingu, som er annerledes enn meg på nesten alle måter. Pingu, som står så støtt at jeg var litt redd for henne før, men som har vist seg å være mer enn åpen for venner som vakler eller faller. Pingu, som uforferdet oppsøker utfordringer. Pingu, som er ytterst selvstendig, men som har en trang til og et talent for sosialitet som går utenpå det meste jeg har sett. Pingu, som er søsteren min i alle henseender som betyr noe.

På fredag drakk jeg kaffe med Toggis. Toggis, som var kollegaen min for to år siden. Toggis, som jeg bare vet er en perfekt vennemætsj, selv om vi nesten aldri roter oss til å møtes. Toggis, som har kjørt meg fra Sørlandet til Oslo i en metallicrosa Hyundai. Toggis, som er både dyktig og klok, men befriende livsnytersk. Toggis, som er den eneste jeg kjenner som nærmer seg tredve som får meg til å tro henne når hun sier at hun ikke vet hva hun vil bli når hun blir stor - og at det ikke plager henne. Toggis, som tar imot alt fra én til tjue gjester i deilig rotete leilighet, og byr på vafler eller tequila, alt ettersom.

I dag våknet jeg sliten og syk, og har bare vært sammen med meg selv. Meg, som jeg har tilbragt mesteparten av livet mitt med uten egentlig å kjenne. Meg, som har begynt å lette litt på sløret. Meg, som kan få meg til å ta hoppsatrinn mens jeg gjør unna oppvasken. Meg, som kan få meg i dårlig humør når jeg ser meg i speilet. Meg, som tross alt imponerer meg oftere enn jeg skuffer meg. Meg, som langt fra er ufeilbarlig, men som i stadig større grad slår meg som en passende livsledsager for - meg.

Jeg er glad for alle menneskene jeg har i livet mitt, enten de utgjør hoveddelen av det eller bare streifer forbi i utkanten.

Noen poster jeg har skrevet som kan minne om denne:
På sjokoladekaken skal mannen kjennes
Svein klein
Komme hjem til to uoppredde senger
Razzmatazz

Pingu er sjefen*

Pingu jobber i byggebransjen, litt mer ute i felten enn det Sonja gjør. Du kødder ikke med Pingu!

Pingu la straks merke til at den lille gruppen, ledet av en skrøpelig, eldre mann, verken hadde vernesko eller hjelm.
- Unnskyld! Dere må nesten bruke verneutstyr her inne.
Den skrøpelige virket overrasket:
- Åh, men det går bra, vi skal møte noen her om noen få minutter.
- Jo, men da får dere bli med meg opp, så jeg kan finne verneutstyr til dere. Ellers får dere vente utenfor anleggsområdet.
Gruppen mumlet litt seg imellom.
Pingu - som er en liten knott, sånn som meg - satte opp et morskt fjes. Mennene begynte langsomt å sige mot utgangen.

Fem minutter senere kom en kollega av Pingu forbi.
- Du, Pingu, har det kommet noen i det siste? Jeg skulle ha en liten omvisning, ser du.
- Ja, det var noen menn her. De ville ikke ha verneutstyr, så jeg ba dem vente utenfor.
- Åh.
- Hvem var det, egentlig?
- Det var Olav Thon med følge. De ville gjerne se over prosjektet før det er helt ferdigstilt.

*Gjengitt med tillatelse fra Pingu. Jeg er faktisk en personvernsnazi, selv om det ikke nødvendigvis virker sånn for utenforstående.

Studieteknikk

Vi er flere som sliter litt med denne semesterstarten.

t, for eksempel. Hun som skulle ligge der, én avdeling foran meg i løypa, som muse og ideal. Med domssamlinger som var lest til det bare var lo igjen av dem. Med lovsamlinger så fulle av fargemarkeringer og notesystemer at hjelpemiddelkontrollørene måtte nedsette en egen komité for å finne ut hvorvidt hun holdt seg innenfor regelverket. Og selvsagt ville hun ha holdt seg innenfor, med uovertruffen fingerspitzgefühl og beundringsverdig juridisk integritet.

Men nei. t tegner, hun. Fine dyr. På forelesning. Og så stikker hun etter halvgått løp.

Og jeg? Jeg sitter her i ørelappsstolen min og prøver å skjerpe konsentrasjonen med en pils. Hvis jeg når målet mitt i ettermiddag, får jeg én til når middagsgjesten dukker opp. Jeg lurer på hva som blir ferdig først, juridikumen min eller levra mi.

Kvinnelig? Not so much.

Villedet av et par plussgrader, premature vårfornemmelser samt av et forkvaklet ønske om å fremstå som Kvinnelig™, bega jeg meg til jobben iført høyhælte sko og hullkort skjørt.
Jeg har et heller pragmatisk og resultatorientert ganglag. Stutte og lubne ben har jeg også. Etter ett kvartal innså jeg at min gange i høyhælte sko på rimete asfalt nok fremsto som mer stusslig enn Kvinnelig™.

I morgen er det tilbake til de ullfôrede støvlene som fikk sjefen til å si at jeg så ut som en Sosialist™. Så får noen andre ta seg av det Kvinnelige™, det er bare morsomt i teorien.

Et øyeblikks manglende årvåkenhet

I går formiddag passerte jeg gjennom Slottsparken. På plassen bak Slottet, innenfor gjerdet, sto en mann i arbeidsklær og vasket et av Gardens skilderhus. Republikaneren i meg ble aldri så lite bløthjertet. Søtt!

Heldigvis var jeg ikke i følelsenes vold særlig lenge. Monarkiet må vekk, skilderhusvask eller ei.