Var det verdt medaljene? Ikke i dag, nei.

Jeg var med i skolekorps som barn. Korpstiden ga meg mye - notekunnskap, spilleglede, øvelse i samspill. Men også korpsmedaljer har en bakside: Jeg får stadig flashbacks.

I dag har jeg hatt marsj-versjonen av Won't you come home Bill Bailey gående i sløyfe i hodet. Ethvert forsøk på å mønstre konsentrasjonen har effektivt blitt feid av banen av taktfast tuba og trillende tverrfløyter.

Ingenting er like jævlig som å høre tolvåringer kveste jazz på ustemte horn. Noe sånt fant jeg ikke på youtube. Men jeg vil at dere skal få et innblikk i mitt plagede sinn likevel. Denne dansken med fez og hans ensemble gjør et ærlig forsøk. Lytt og lid med meg.

Skinnvæst?

Når én med og én uten gehør jammer inderlig i timesvis,
når noen klimprer Stilleste gutt på sovesal 1 til tostemt sang,
når noen kliner på kjøkkenet for så å beklage valget av mann,
når grandiosa-stekeren roses for sine kjøkkenferdigheter,
når stemmegaffelen går sin seiersgang fra gjest til gjest,
når Leif etterlyser munnharpe,
når Leif krever kornett,
når alle gjestene bortsett fra den langveisfarende og Leif har gått, når Leif ikke vil oppgi forsøket på å klemme ut en anstendig fanfare eller i det minste få lyd i hornet, når vertinnen demonstrerer Kongens fanfare for å understreke det urealistiske ved Leifs ambisjoner, når kornetten fravristes Leif med makt og han vennlig, men bestemt vises ut gjennom døren klokken sju om morgenen før den langveisfarende og vertinnen lager seg en nightcap av resterende rom og cola og kryper til sengs klokken kvart over åtte

- ja, da har det blitt etterfæst selv uten skinnvæst.

Sterkt

I dag fikk jeg julekort fra Rwanda.

Det er tre frimerker på konvolutten. På ett av dem er det en tegning av en liten folkemengde som holder plakater og bannere. Både på plakatene og på kanten rundt frimerket står det "non au Génocide".

Jeg er glad for at jeg bor i et land der det ikke virker nærliggende å trykke "nei til folkemord" på frimerkene.

Teite-teite-teite-teit

Det er gjerne teitheter som gjør meg aller mest glad. Dette gjelder på så mange områder av livet mitt, men jeg kan gi ett eksempel:

I sangen Tøff i pysjamas er det ikke den herlige teksten jeg liker best. Ei heller er det Lillo-Stenbergs jeg-kan-ikke-synge-men-jeg-gjør-det-likevel-og-med-stor-innlevelse-vokal. Nei, det jeg virkelig verdsetter, er den überkunstige synth-saxen* som ligger og godgjør seg under refrenget og i overgangen mellom refreng og vers. Den er så oppriktig, så uforferdet klein, at jeg smiler med hele meg. Hver gang jeg hører den.


* Du kan så vidt høre den i dette klippet.

Komme hjem til to uoppredde senger

- Du kan ikke gå ut uten lue nå! Har du ikke skjerf? Hvor er vottene dine?

Jeg torde ikke si at jeg ikke visste. Kanskje hadde jeg skjerf og lue og votter på hybelen min, kanskje hos mamma. Kanskje hadde jeg samlet sammen alt på en svart dag da alt snurpet hardt og jeg trodde at tingene mine skulle kvele meg, så jeg måtte samle dem sammen, fort fort i svarte søppelsekker som jeg bar ut når mørket var blitt like tett ute som inne.

- Det går fint, jeg fryser ikke.

Jeg torde ikke si at alt hadde stoppet opp, at jeg ikke gikk på skolen, at jeg ikke gikk på jobb, at jeg ikke gikk ut, at hybelen sto tom og at jeg bodde hos mamma fordi jeg var redd for å være alene med meg selv og tankene, snurpingen og mørket.

Jeg var jo ute, nå? Jeg smilte jo, nå? Jeg kjente jo noe godt inni meg, nå?

Jeg kjente noe godt inni meg. Jeg torde å si det likevel. Jeg lot ham få vite. Det var jo der jeg var, da.

Han så hvor jeg var, da. Han syntes at det var som det var. Det var som det var. Han syntes at jeg var fin.

*

- Duh, jeg fryser, få lua di, da! Joa, kommigjen, da! Vær litt snill, da! Ikke vær sint, da!

Å møte én jeg trodde jeg hadde ødelagt inni meg, sintet i stykker. Og så ikke bli sint. Og så kjenne at jeg tar så godt vare på meg selv, nå, at det var plass til å dele sorgen hans. Sorgen hans som var så brå, så stor, så stygg.

Å ta ham med hjem idet han var i ferd med å gå i oppløsning av fullskap og sorg. Å re opp gjestesenga, men likevel ende med å holde rundt ham, stille, hele natta. Fordi det var det han trengte. Og fordi jeg kunne, uten at noe gikk i stykker inni meg og uten at jeg ble full av sint.

Og så skilles som venner. Jeg, i meg selv, og han som gjorde meg så sint så sint, før. Han tapper meg ikke for krefter lenger. I natt tror jeg faktisk at han ga.

Opp med gamla!

Jeg tok meg selv i å ligge i senga på andre døgnet.
Jeg trasset!

Kroppen hanglet, ikke hadde jeg hatt varmtvann siden nyttårsaften, og jeg så med gru fridagene forsvinne inn i en tåke av hodepine, dårlig kroppslukt og tiltagende apati.

Det er i slike stunder det kommer godt med å ha jobbet i eldreomsorgen.
Neida, jeg er ingen veteran. Men jeg har halt såpass mange motvillige Margoter og bitre Bjørger opp av senga at jeg vet hvordan jeg skal håndtere en grinete kranglefant som lukter vondt.

- Opp med gamla!, kauket jeg, om enn bare inni meg, og veltet meg ut av reiret mitt. Satte i sving vannkokeren, rengjorde vasken på badet, og fylte den opp med kokende vann, kaldtvann fra krana, samt en sprut såpe. Så satte jeg i gang med den, for meg, eksotiske øvelsen Vasking i Såpevann med Klut.

Men kunne Olga, så kan jeg, og etterpå vasket jeg til alt overmål håret.

Og når håret er tørt og kaffen fortært, skal jeg kanskje ut og kjenne om frisk luft gjør like godt i 2008 som det gjorde i 2007. Hvis gikta tillater det, altså.

Razzmatazz

Merra kom i charleston-inspirert antrekk, men med sexy støvler til. Hun var helsvart og feiende flott.

Vi spiste kylling og ris og raita og chutney og brød og druer og biscotti og sitronkrem og mandariner og sjokolade og romtrøfler. Merra tok en konjakk til kaffen, jeg ødela min med noe toffee-likør man hadde gitt meg, men jammenmeg gikk det ned.

Vi pratet og lo og snøftet og sang, vi lyttet til deLillos og lekte blandakor på Suser avgårde alle mann, vi vurderte hvorvidt phynancene vil holde til UKEN, vi gledet oss til å si oss ferdige med Ulrike Maria Stuart, og vi var enige om at jevnlige møter på Sion ikke ville bite på meg.

Så fulgte jeg Merra til trikken. Jeg er skuddredd - det har jeg vært siden jeg var liten og fryktet for mitt liv i et fyllepyroinferno av en sofienbergpark - og kunne ikke tenke meg å slutte meg til selskapet som skulle til Monolitten. Dessuten skulle jeg ikke havne på skråplanet i kveld.

Jeg gikk hjem, blandet meg en tynn en med hvit rom og blå farris, puttet den fine musikken i ørene, skrudde opp lyden så høyt jeg orket, og gikk opp på taket for å betrakte fyrverkeriet fra det jeg innbilte meg var et trygt punkt.

Pustet. Kikket. Drakk. Gråt. Bare litt, over ting jeg har mistet, og over ting jeg fortsatt har. Og over at jeg er i ferd med å skape meg sånt som ikke kan mistes, ikke så lett. Ting i meg selv.

Og jeg var veldig, veldig glad for å tilbringe årsskiftet sammen med meg selv. I meg selv. Det var lenge siden sist.