Sa brura

Jeg gifter meg på fredag, men akkurat nå virker vielsen som en rent hypotetisk størrelse. Jeg sitter nedsyltet i obligatoriske oppgaver i både kvalitativ og kvantitativ metode. Ingen blir vel overrasket om jeg forteller at min begeistring for kjikvadrattesting HAR vært større. Og i kveld skal jeg ut og observere påstigningskultur på en av Oslos t-banestasjoner. Grøff.

Men:

Jeg har nyfrisert hår, nyfargede øyenbryn - og verdens fineste bryllupssko. Legger vi til København og en champagneskvett, skal vi nok få verifisert den vielsen, tenker jeg.

Händleliste?

Hvis man var musikkviter, kunne det jo hende at man fikk mer eller mindre teite, mer eller mindre fagrelaterte, gaver av vennene sine.

Hvis man var musikkviter, og i tillegg hadde en samboer med sans for gla'pinlig humor, kunne det jo hende at slike gaver sporenstreks ble tatt i bruk idet de dukket opp fra fortidens gjemmer.

For-fest uten bygdedyr (fylla)

Abre skrev om bygdedyret. Jeg har tenkt på det innlegget.

Selv er jeg født og oppvokst innenfor Ringvei 2 i Oslo. Det er riktignok et geografisk område som rommer like mange mennesker som en stor norsk by - men likevel: Man skulle tro at det arter seg mer som en landsby?

Jeg vet ikke helt. Jeg omgås Pingu regelmessig, men bortsett fra dét er det sjelden jeg så mye som ser mennesker jeg gikk på barne- eller ungdomsskole med. * For å illustrere: Jeg traff en ungdomsskolebekjent - initiert - for åtte måneder siden, og jeg traff en barneskolebekjent - initiert - for to år siden.

I dag var jeg på for-fest hos en bekjent jeg gikk på videregående med. Hos henne traff jeg en kvinne jeg har gått i barnehage med. Det var så rart! Vi har sett hverandre innimellom, men jeg kan ikke huske å ha ført en samtale med henne siden barnehagen. Der satt vi, to voksne mennesker, og båndet mellom oss var altså barnehagen. Det lot ikke til at vi hadde allverdens å snakke om i dag. Jeg husker at moren hennes hadde en samling av barbiedukker fra sekstitallet, med klær og tilbehør og alt. Vi fikk se på dem - men ikke leke med dem. De var flotte! Det nevnte jeg, og hun husket.

For min del ble for-festen sluttfest, de andre endte opp på et utested hvor jeg ikke orket å være. En slitsom mann i køen foran utestedet (jeg går vanligvis ikke på steder der man må stå i kø) prøvde å sjarmere meg med mandalsdialekten sin. Jeg sa: - Jeg er ikke interessert, og dessuten minner dialekten din meg om bestemoren min. Han sa: - Alle bestemødre elsker meg.

Jada, jada, jada. Jeg foretrekker å legge meg, nå som jeg har fylleblogget ferdig.



(*Inntaksreglene for videregående er litt varierende i Oslo. Da jeg begynte på videregående, var det ikke geografisk regulert inntak. Så jeg har gått på videregeående med folk fra hele byen.)

Om gulvboning og Sartre

I helgen har jeg bonet gulv og kjøpt giftering. Jeg fortalte et klokt menneske om den gode følelsen av å være voksen, og hun svarte: - Ja, det kan være ganske godt å være voksen, og oppdage at man kan få til nesten det man vil.

Det var følelsen av voksen allmakt som overveldet meg da jeg var atten år og skulle skaffe meg skattekort, og endte med å fjerne det ene etternavnet mitt - når jeg først var på ligningskontoret. Jeg kunne skatte! Jeg kunne stemme! Jeg kunne bestemme over mitt eget navn! Og jeg gjorde det, alt sammen.

Men i helgen brukte jeg allmakten til å bone gulv, og fint og blankt ble det! Ettersom stua måtte tømmes først, bestemte jeg meg for å gå gjennom de siste flyttekassene som sto der i en krok. Jeg fant noen kilo med heftede bøker på fransk, hovedsakelig Sartre. Erlend hadde vært snill nok til å gi dem bort til meg, den gangen han uansett skulle kvitte seg med dem.

Det er nokså nøyaktig fem år siden jeg første gang leste Sartre, og særlig La nausée både imponerte og skremte meg. Eksistensialisme er så avgjort ikke det lureste å gi seg i kast med når man er alene, og litt deprimert, i et fremmed land. Senere tenkte jeg at Sartre får jeg bare lese i sommerhalvåret, og bare dersom jeg trener regelmessig og er sjelelig stabil.

Jeg har ærlig talt ikke lest så mye Sartre siden.

Hva skal jeg gjøre med bøkene nå? Gi dem videre? Lagre dem i boden mens jeg venter på sol og vilje til fysisk fostring?

Kanskje er det trygt å lese Sartre når man er glad og har nybonede gulv, kanskje det ikke trenger å være sommer. Kanskje kan jeg ha dem stående fremme, og lese dem en dag jeg føler meg særlig allmektig. Alle Sartres bøker skulle hatt en bruksanvisning på tittelbladet: Må bare leses på stigende mestringsfølelse.

Bøkene unnslipper boden og Fretex i første omgang. Jeg har troen på at Sartre har noe å fortelle meg, selv om det er ubehagelig. Men i dag skal jeg bare jobbe og lese lette tekster. Når jeg kommer hjem, vil jeg legge meg på gulvet og lukte på det mens jeg hører på Björk.

Noen ganger er jobben min sånn

Gjennom Slottsparken litt før sju om morgenen. Nysnø og stille. Vett til å ta på meg gummistøvler! Mennesker som kløner seg gjennom snøfonnene langs veien, vi smiler konspiratorisk til hverandre. Lyden av rådhusets klokkespill klokka sju.

Fremme på jobb: Sitte i en fredelig krok med selvvalgt pensum. Druer. Nettaviser. Vifteovn foran føttene. Gratis kaffe i kantina. De fleste som passerer gjennom resepsjonen smiler og sier noen ord om snøen. Noen få forbanner vinteren. Jeg smiler til alle, tenker at det er lenge til eksamen og fire dager til lønning, og gleder meg til suppen jeg skal lage i kveld. Må huske å kjøpe hvitløk.

Leiligheten min har hullkort-lås. Som tilfellet ofte er med slike låser, er de konstruert slik at når døra først er lukket igjen, kan den ikke åpnes fra utsiden uten nøkkelkort.

For å få lukket døra til leiligheten min fra utsiden, må jeg la nøkkelkortet mitt stå i låsen. Dette er ganske lurt, for det forhindrer meg i å låse meg ute. Nøkkelen må alltid med!

Likevel tar jeg meg i å hisse meg opp, utvikle indre tourettes - samt påberope meg retten til å låse meg ute fra min egen bolig - omtrent annenhver gang jeg skal ut en tur. For det er pokker så upraktisk å måtte bruke to hender for å lukke igjen en utgangsdør.

Juleanbefaling: Meg selv

Jeg vil også ha julekavalkade! En nesten-årskavalkade med utvalgte høydepunkter. Ja.

Januar:
Komme hjem til to uoppredde senger


Mars:
De dagene jeg vet kommer, men som jeg likevel ikke tror på før de er der

April:
Økonominytt

Juni:
Bekvemmelighet og prinsipper i ekteskapslovgivningen

August:
Brev til en studentferierende


September:
Inni er vi bittesmå

Oktober:
Du vet du er nedrig når


November:
Feminisme? Hvem trenger det?