Gryteklar

Alt dette er sånt som skal gjøre at kveldens måltid smaker godt - masse løk, og hvitløk så klart, ingefær, tandoori masala, malte korianderfrø, kanelstenger, svart kardemomme, grønn chili. Og litt gurkemeie, for fargens skyld.

Noen tommelfingerregler er greie å ha i bakhodet mens man løper frem og tilbake mellom klesskap, strykebrett, stereoanlegg og kjøkken. Mitt aller beste råd til alle som skal lage mat er:

TILSETT ETT BEGER CRÈME FRAÎCHE PER GJEST, OG HA OPPI ETT BEGER TIL FOR GRYTAS SKYLD. Uansett hva du lager. Vi leker ikke kjøkken.

Etter ein rangel

Den beste nyttårsaftenen var den hvor Harald, Reka, Ninja og jeg spiste en rolig middag på Bjølsen.

[Fig. 1: "Et par pils" med Leif og Pingu]

Vi hadde ikke tenkt å feire så voldsomt. Men ølet smakte godt, og vinen smakte godt, og noen hadde sprit, og dét kan jo skylles ned med øl, og dét er jo noe alle vet at både B- og C-språk tar seg opp med en moderat promille og vips ringte jeg en halvtimes mobilsamtale til Frankrike, og så måtte jeg legge på, for stua var blitt varm i trøya (egentlig satt vi på rommet til Harald, men Harald bodde i det som var ment å skulle være stue, og fikk intimgrensene sine krenket deretter), og så gikk vi ut for å se på rakettene, men Reka og Ninja forsvant med bussen mens Harald og jeg ble praiet av to menn som insisterte på at de hadde en fest gående med alkohol så vel som Topp Stemning i massevis, så da ble vi med dem, til en ungkarskåk med pornoblader på do og stort lerret i stua, og mennene (for det var selvsagt bare menn der) holdt på for seg selv, men så skulle de imponere med projektoren sin, og tror du ikke de hadde time på time med konsertopptak av The Cure, og Harald så og så og så og siklet litt også, tror jeg, mens jeg viklet meg inn i en dyp samtale med en beskjegget og forsåvidt hyggelig kar, og Harald ble så full at hun ikke greide å snakke, men hun demonstrerte med fakter og mimikk at hun var sint og sur, så hun fikk tak i Reka på telefon, og så forlot hun festen for å finne en annen fest på Tøyen et sted, men jeg ble igjen, og jeg drakk, og jeg så The Cure, og jeg drakk, og jeg så The Cure, og jeg skrålte og jeg skålte, og jeg kom meg ikke hjem før det var blitt morgen.

Og vi spiste kalkunrester i to uker, minst, Harald og jeg.

[Fig. 2 og 3: Reka "lager nattmat på gasskomfyr" i Minsk]

Men i år, i år skal det bli en enkel og rolig kveld.

Jeg har ikke planlagt noe, ikke før i dag. Bare en kyllingrett. Og en gulrotkake, og kanskje en skvett rom til kaffen. Bare Merra og jeg, og kanskje Harald og Marte og Svensken, og raufossfræmæn, og Svetlana har jeg glemt å spørre, vil du?, og Leif tar ikke nei i sin munn, og ikke Bjalten heller. Og ingen skal lokke oss med på lummer ungkarsfest, og ikke skal jeg drikke, bortsett fra den lille skvetten med rom til kaffen.

Og jeg skal våkne alene, i min egen seng, uten fredagsforherligende sanger på hjernen, og oppvasken skal være tatt, og der skal ikke være middagsrester igjen, nei.

Lure

Jeg lurer på om han leser brevene om igjen, og kortene, og den lille boken.

Jeg lurer på om mansjettknappene blir brukt på fest,
eller om de ligger i esken i skapet.

Jeg lurer på om han drikker kaffe uten å tenke på meg.

Jeg lurer på om han angrer når han tapper opp badevann.

Det gjør vondt å lure. Men jeg er redd for at når det slutter å gjøre vondt, vil der ikke være mer igjen av ham.

Jeg vet at når enda noen måneder er gått, vil jeg ikke lure lenger. Vondten vil ta slutt. Jeg gleder meg og jeg gruer meg.

Godt begynt er halvt fullendt

Et julebord på Nationaltheatret bør ikke gjennomføres uten champagnevorspiel, tenkte vi.

Da jeg våknet søndag morgen, lettere desorientert, uten truse og med et ullskjerf rundt halsen, og skjønte at jeg befant meg i barndomshjemmet, forsto jeg at det hadde vært et vellykket vorspiel.

Så vellykket, faktisk, at jeg i boblerus sørget for å få med meg essensielle effekter så som leppe-pensel, kredittkort og pudderkvast videre til festen - men ikke nøkler av noe slag.

Så vellykket at jeg, allerede under hovedretten, begynte å bøffe andres rødvin så fort de så bort.

Så vellykket at jeg, med mulighet for å legge meg etter prittibåjs som Mads Ousdal og Nicolai Cleve Broch, satset alt på to inspisienter i femtiårene og en maestro med portvinsnese.

Så vellykket at jeg, etter å ha valset rundt i sølvsko på dansegulvet i et par timer, ble så akutt søvnig at jeg forlot festen. Bare for å oppdage at jeg var nøkkelløs, og derfor husløs.

Takk til samtlige ekser som unnlot å ta telefonen og derved sparte oss alle for pinligheter (selv om jeg kunne trengt losji, gitt), takk til den fulle amerikaneren som romsterte rundt på Karl Johan og forbannet nordmenn i sin alminnelighet og det norske klimaet i særdeleshet og dermed gjorde drosjeventingen litt mindre uutholdelig, og takk til mamma, som uten spørsmål eller hån slapp meg inn og fant frem dyne og sengetøy.

Det er vel ikke akkurat nostalgi

Jeg husker Thomas, ham vi kalte Hjerneskadathomas. Han som hadde en egen Voksen som bare skulle passe på ham. Hjerneskadathomas, som sto og så på mens vi lekte med hverandre. Som hadde Johnny, som var Voksen, men ingen andre.

Hjerneskadathomas, som var så sterk, og som hadde så bråkete følelser.
Som ofte sto bak skuret med trehjulssyklene og fanget jentene, fanget meg, kysset og klemte hardt.
Som tok brillene til Sana, hun var bare tre, grov dem ned i sandkassa, fylte igjen hullet og hoppet sanden hardt til.

Hjerneskadathomas, som noen av barna holdt fast mens de puttet brennesle ned i genseren på, ned i buksene på.

Hjerneskadathomas, som var så treig. Som aldri greide å henge med de dagene vi hadde førskole. Og jeg som ble så sint inni meg. Fordi han ikke forsto at runding egentlig heter Sirkel eller Oval, og at firkant heter Rektangel eller Kvadrat.

Hjerneskadathomas, som klønte med å skrive navnet sitt, dét som jeg hadde kunnet i to år allerede. Som snakket rart og snøvlete, med få ord og tjukk tunge, mens jeg kunne synge en hel sang som het Åwnli ju, med to Vers og Refreng, på Engelsk.

Jeg plaget aldri Thomas. Men jeg hentet ikke de Voksne når de andre barna pinte ham, heller.