Suprakonstitusjonalitet

Den norske grunnlovens § 112 beskriver hvordan grunnloven kan endres. Men § 112 setter ikke bare rammer for saksbehandlingen ved endringer - den regulerer også innholdet i endringene: "Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grundlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandre denne Konstitutions Aand".

Grunnloven hevder altså at grunnlovsendringer som strider mot lovens "Aand" og "Principer", vil være grunnlovsstridige - selv om den formelle prosedyren for grunnlovsendring er fulgt. Eidsvoldsmennene bega seg med § 112 ut i det spennende, men ulendte landskapet kalt "suprakonstitusjonalitet": Normer som står over konstitusjonen.*

Hvilken "Aand" og hvilke "Principer"?

Hva består så den norske grunnlovens "Aand" og "Principer" i? Det vet vi ikke - det er et tolkningsspørsmål, og det har så vidt jeg vet aldri blitt prøvet ved noen domstol. Svaret avhenger også av hvorvidt vi skal legge eidsvoldsmennenes forståelse eller en mer samtidig forståelse til grunn.

Likevel kan vi prøve å formulere noen prinsipper som er sentrale i grunnloven:

- Monarki (§ 1)
- Maktfordeling (Kap B, C og D)
- Nasjonal suverenitet (§ 1)
- Visse menneskerettigheter (§ 96 - bl.a. forbudt mot tortur, § 100 - ytringsfrihet)
- Statsreligion (§ 2, § 4, § 12)

Overstyring av suprakonstitusjonelle normer?

Antagelig kan flere av disse prinsippene lukes ut av grunnloven over tid, sånn at Norge for eksempel vil kunne avskaffe statsreligionen og monarkiet uten å komme i strid med grunnloven:

- Da religionsfriheten ble innført, brøt den neppe direkte med prinsippet om en statsreligion. Og jeg antar at avskaffelse av statsreligionen lar seg forene med en "Aand" og et "Princip" som faktisk knesetter fri religionsutøvelse.

- På samme måte kan vi tenke oss at Kronprins Haakon frasier seg tronen ved Kong Haralds død, og at ingen av de andre arvingene vil ta hans plass.** I et sånt tilfelle må man kunne anvende § 48 - noe som igjen åpner for bruk av § 40, og på sikt en utøvende makt uten Kongen som formelt overhode.

Paragraf 112 som paradoks

Det er ikke umulig at både statsreligion og statform vil bli endret i overskuelig fremtid, uten at lovgiveren går nøyere inn i en tolkning av § 112. Personlig tror jeg § 112 vil få ligge i fred, med mindre Stortinget prøver seg på forfatningsendringer som møter stor motstand i befolkningen.

Mer interessant er spørsmålet om hvorvidt ikke § 112 er et paradoks, i det den strider mot det demokratiske prinsippet som ellers gjennomsyrer lovteksten. Det evige filosofiske problemet om hvorvidt demokratiet kan sette grenser for demokratiet, kan ikke stedes til hvile gjennom henvisning til en snart 200 år gammel grunnlovsparagraf.

* Tanken om det suprakonstitusjonelle finner vi igjen i flere lands grunnlover. Den franske grunnloven av 1958 slår fast i sin § 89: "The republican form of government shall not be the object of an amendment." Med andre ord - grunnloven forbyr endring av statsform. En gjeninnføring av monarkiet vil være grunnlovsstridig.

** Grunnloven åpner riktignok ikke for abdikasjon - men det er juridisk ukontroversielt å forutsette at det er mulig. En grunnlov som pålegger noen rollen som statsoverhode mot vedkommendes vilje, ville være absurd.