Som jeg skrev i kommentarfeltet til Idaho: jeg vet ikke om jeg synes at de tre første delene av Karl Ove Knausgårds seksbindsroman Min kamp er så veldig god litteratur. Språket er inkonsekvent, redigeringen er slapp, og det som har båret min interesse gjennom alle disse sidene er temaet fremfor formen. (Ironisk, ettersom Knausgård selv vektlegger formen noe så innmari.)
Hvordan noen andre lever livet sitt, både hverdagen og balingen med store og små problemer og tanker, det er spennende å lese om. Det er bare et utsnitt, noe er sikkert bevisst diktning, annet er feilaktig fordi Knausgård husker feil, og alt sammen utgjør et bilde som Knausgård av en eller annen grunn ønsker å vise verden, mer enn det utgjør et objektivt målbart bilde av Knausgård selv.
Kikking, sier noen - javel. Er det noe jeg vet lite om, er det hvordan andres hverdagsliv kan arte seg i detalj. Jeg vet en del om de andre som utgjorde hjemmet jeg vokste opp i, jeg vet en del om ham jeg lever sammen med i dag, jeg vet en del om de aller nærmeste vennene mine. Om andre mennesker - hva de synes om å handle dagligvarer, om de liker å bæsje, hva slags ønsker de har og har hatt for livet, hva de er redd for - vet jeg jo nesten ingenting. Slik er det for de fleste. Men jeg er nysgjerrig, faget mitt er sosiologi, og selv om jeg stort sett beskjeftiger meg med større strukturer enn enkeltmennesket, hadde jeg vel ikke studert sosiologi om jeg ikke var nysgjerrig på hvordan mennesker er. Jeg leser skjønnlitteratur, jeg leser blogger, og der får jeg vite noe. Og jeg leser Knausgård.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar