Abre skrev om bygdedyret. Jeg har tenkt på det innlegget.
Selv er jeg født og oppvokst innenfor Ringvei 2 i Oslo. Det er riktignok et geografisk område som rommer like mange mennesker som en stor norsk by - men likevel: Man skulle tro at det arter seg mer som en landsby?
Jeg vet ikke helt. Jeg omgås
Pingu regelmessig, men bortsett fra dét er det sjelden jeg så mye som
ser mennesker jeg gikk på barne- eller ungdomsskole med. * For å illustrere: Jeg traff en ungdomsskolebekjent - initiert - for åtte måneder siden, og jeg traff en barneskolebekjent - initiert - for to år siden.
I dag var jeg på for-fest hos en bekjent jeg gikk på videregående med. Hos henne traff jeg en kvinne jeg har gått i barnehage med. Det var så rart! Vi har sett hverandre innimellom, men jeg kan ikke huske å ha ført en samtale med henne siden barnehagen. Der satt vi, to voksne mennesker, og båndet mellom oss var altså barnehagen. Det lot ikke til at vi hadde allverdens å snakke om i dag. Jeg husker at moren hennes hadde en samling av barbiedukker fra sekstitallet, med klær og tilbehør og alt. Vi fikk se på dem - men ikke leke med dem. De var flotte! Det nevnte jeg, og hun husket.
For min del ble for-festen sluttfest, de andre endte opp på et utested hvor jeg ikke orket å være. En slitsom mann i køen foran utestedet (jeg går vanligvis ikke på steder der man må stå i kø) prøvde å sjarmere meg med mandalsdialekten sin. Jeg sa: - Jeg er ikke interessert, og dessuten minner dialekten din meg om bestemoren min. Han sa: - Alle bestemødre
elsker meg.
Jada, jada, jada. Jeg foretrekker å legge meg, nå som jeg har fylleblogget ferdig.
(*Inntaksreglene for videregående er litt varierende i Oslo. Da jeg begynte på videregående, var det ikke geografisk regulert inntak. Så jeg har gått på videregeående med folk fra hele byen.)