Når man er innholdet i sitt eget magasin

Vi vet ikke noe særlig om Caroline Berg Eriksen (Fotballfrue). Vi vet litt om hvor og hvordan hun bor, hvem hun er gift med, og noe om hvem hun omgås. Vi vet at hun har ett barn og to hunder, og at hun har utgitt en bok. Ellers vet vi hvordan hun beskriver kosthold og treningsregime, og vi får noen glimt fra cafébesøk og møter med familie.

Hvorfor skriver jeg at vi ikke vet så mye om henne? Jo, for hun skriver jo ikke om sitt eget liv. Hun gjorde kanskje det en gang i tiden, men så ble bloggen så populær at hun kunne leve av å bruke den som markedsplass. Nå er bloggen en ramme rundt annonser og sponsede innlegg, og så lenge hun merker annonseinnlegg godt, er det helt streit. Det blir som et hvilket som helst mote- eller skjønnhetsblad. Den industrien har sine egne kritikkverdige sider, men la oss se bort fra dem akkurat nå.

Problemer oppstår i skjæringspunktet mellom leserinteresse og hva Eriksen deler av livet sitt. For om det ikke er noen 1:1-forhold mellom liv og blogg, så selger hun illusjonen av å selge innsikt i livet sitt. Eriksen har selv kalt bloggen sin for et slags «magasin». Jeg tror få hadde tatt seg bryet med å å kjøpe Elle, Henne eller Det nye om innholdet besto av moteserier med én modell, fotografert av én fast fotograf og kledd opp fra én garderobe. Eller dersom de andre sakene i bladet handlet om ganske hverdagslige fenomener fra én persons liv – oppskrifter, treningsøkter – utformet og skrevet av én person. Derfor er den lille illusjonen om at vi, i tillegg til å få stoffet over, i tillegg får et innblikk i noens liv, viktig for å holde på leserne. Det er som med Knausgård, men med mindre selvforakt. Det betyr ikke at Eriksen lyver, men at vi ikke kan vite om hun lyver. Og vi kan i alle fall ikke vite hva hun utelater. Det er heller ikke poenget. Bloggen hennes er en fiksjon. Skal Eriksen ha noe å tilby annonsørene som hun lever av, må hun holde på leserne, og da må hun opprettholde illusjonen, eller fasaden, som noen velger å kalle det.

Men det er også her det blir vanskelig å håndtere kritikk på en rimelig måte. For hvis jeg skriver et sint leserbrev til Elle og klager på billedbruken i en reportasje – kanskje jeg mener at modellene de bruker er altfor ensartede i kroppsform og størrelse – sitter redaktøren med det overordnede ansvaret, og kan svare meg. Og det er nok lettere når redaktøren ikke samtidig er modell, stylist, formgiver, journalist og redaktør – og  byr på råstoff fra ytterkanten av eget liv – bak saken jeg klager på. For modell-stylist-formgiver-journalist-redaktør Eriksen skal det godt gjøres å holde på profesjonaliteten når hun møter kritikk, uten å kompromittere illusjonen om at vi følger livet hennes. Jeg synes ikke magebildet etter fødselen eller oppsummeringen av hvordan fødebagen fungerte er den verste måten å møte kritikken hun har fått i forkant av fødselen. Og illusjonen om at vi følger hverdagen til Caroline Berg Eriksen lever videre blant de mange leserne.

(Du kan google opp innleggene jeg nevner hvis du vil lese dem. Jeg synes ikke noe om forbruksmaset i bloggen hennes, og vil derfor ikke lenke mer enn nødvendig.)