Sa brura

Jeg gifter meg på fredag, men akkurat nå virker vielsen som en rent hypotetisk størrelse. Jeg sitter nedsyltet i obligatoriske oppgaver i både kvalitativ og kvantitativ metode. Ingen blir vel overrasket om jeg forteller at min begeistring for kjikvadrattesting HAR vært større. Og i kveld skal jeg ut og observere påstigningskultur på en av Oslos t-banestasjoner. Grøff.

Men:

Jeg har nyfrisert hår, nyfargede øyenbryn - og verdens fineste bryllupssko. Legger vi til København og en champagneskvett, skal vi nok få verifisert den vielsen, tenker jeg.

Händleliste?

Hvis man var musikkviter, kunne det jo hende at man fikk mer eller mindre teite, mer eller mindre fagrelaterte, gaver av vennene sine.

Hvis man var musikkviter, og i tillegg hadde en samboer med sans for gla'pinlig humor, kunne det jo hende at slike gaver sporenstreks ble tatt i bruk idet de dukket opp fra fortidens gjemmer.

For-fest uten bygdedyr (fylla)

Abre skrev om bygdedyret. Jeg har tenkt på det innlegget.

Selv er jeg født og oppvokst innenfor Ringvei 2 i Oslo. Det er riktignok et geografisk område som rommer like mange mennesker som en stor norsk by - men likevel: Man skulle tro at det arter seg mer som en landsby?

Jeg vet ikke helt. Jeg omgås Pingu regelmessig, men bortsett fra dét er det sjelden jeg så mye som ser mennesker jeg gikk på barne- eller ungdomsskole med. * For å illustrere: Jeg traff en ungdomsskolebekjent - initiert - for åtte måneder siden, og jeg traff en barneskolebekjent - initiert - for to år siden.

I dag var jeg på for-fest hos en bekjent jeg gikk på videregående med. Hos henne traff jeg en kvinne jeg har gått i barnehage med. Det var så rart! Vi har sett hverandre innimellom, men jeg kan ikke huske å ha ført en samtale med henne siden barnehagen. Der satt vi, to voksne mennesker, og båndet mellom oss var altså barnehagen. Det lot ikke til at vi hadde allverdens å snakke om i dag. Jeg husker at moren hennes hadde en samling av barbiedukker fra sekstitallet, med klær og tilbehør og alt. Vi fikk se på dem - men ikke leke med dem. De var flotte! Det nevnte jeg, og hun husket.

For min del ble for-festen sluttfest, de andre endte opp på et utested hvor jeg ikke orket å være. En slitsom mann i køen foran utestedet (jeg går vanligvis ikke på steder der man må stå i kø) prøvde å sjarmere meg med mandalsdialekten sin. Jeg sa: - Jeg er ikke interessert, og dessuten minner dialekten din meg om bestemoren min. Han sa: - Alle bestemødre elsker meg.

Jada, jada, jada. Jeg foretrekker å legge meg, nå som jeg har fylleblogget ferdig.



(*Inntaksreglene for videregående er litt varierende i Oslo. Da jeg begynte på videregående, var det ikke geografisk regulert inntak. Så jeg har gått på videregeående med folk fra hele byen.)